Norske klimamål er en gigantisk bløff til ekstreme kostnader

Norske klimamål er en gigantisk bløff til ekstreme kostnader

Norge har ingen mulighet til å kutte klimagassutslippene med 55 prosent innen 2030.

Etter 24 år har vi klart å kutte 4,6 prosent, så det er åpenbart umulig med dagens politikk.

Og det som er enda verre er at hver gang vi mislykkes med et klimamål, så velger vi et nytt og mer ambisiøst, som vi heller ikke når.

Det er ikke bare barn og fulle folk som forteller sannheten, men også avgåtte nestledere og statsråder fra Senterpartiet.

Etter Ola Borten Moes opptreden i NRK Debatten i forrige uke er det flere åpenbare konklusjoner å trekke:

• Senterpartiet og Arbeiderpartiet er på to forskjellige planeter i klimapolitikken.
• Dagens klimaminister Andreas Bjelland Eriksen fremstår som avkledd etter debatten.

Som statsråd er ikke Ola Borten Moe noen lettvekter. Han var olje- og energiminister fra 2011 til 2013 og forsknings- og høyere utdanningsminister 2021 til 2023.

Helt umulige mål

De to politikerne er tilsynelatende enige om at klimaendringene utgjør en trussel for vår sivilisasjon og at det er nødvendig at vi gjør noe for å redusere verdens klimagassutslipp. Forskjellen er at Ola Borten Moe ikke har noen tro på klimagassutslippene Norge skal gjøre alene.

I NRK Debatten viste han til at Norge forbruker rundt 300 milliarder kilowattimer (TWh) energi i året, der omtrent halvparten er utslippsfri (vannkraft), mens resten er fossil. Og det er halvparten av den fossile – altså 75 TWh – som skal erstattes av ny, utslippsfri energi før 2030.

NB! Hold deg oppdatert: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!

– På seks år skal vi erstatte denne energien og det finnes ingen gode planer for hvordan vi skal få det til. Det som kan skje er at vi eksporterer industrien og landbruket vårt til EU og USA uten at det gir reduserte klimagassutslipp for verden, var resonnementet til Ola Borten Moe.

Han har åpenbart rett. Med Fosen-saken og vindmøllemotstand friskt i minne er det umulig å tenke seg at Norge klarer å bygge ut tilstrekkelig på seks år. Ikke er det planer, ikke er det finansiering, og prosjektene er verken vedtatt eller godkjent.

Dyrekjøpt moral og dobbeltmoral

Akkurat nå styrer Norge mot å være avhengig av import av energi allerede i 2026 – samtidig som vi bruker enorme mengder energi på en ny batterifabrikk ved Arendal og et Google-datasenter i Skien. Dette gjør vondt verre for små og mellomstore bedrifter som ikke får strømstøtte.

Vi kjøper elbusser som ikke kan gå om vinteren og vi bruker titalls milliarder av kroner på å elektrifisere oljeutvinningen i Nordsjøen og elektrifisere Melkøya. På papiret synker norske klimagassutslipp, mens de øker globalt fordi gassen vi ikke bruker til gasskraftverk i Nordsjøen og på Melkøya i stedet blir eksportert for å brennes i Europa.

Med kun 4.6 prosent klimagasskutt siden 1990 fremstår norsk klimagasspolitikk som ekstremt dyrekjøpt moral, eller dobbeltmoral mom man vil.

Motpoler i norsk politikk

Knapt noen står lengre fra hverandre i norsk politikk enn en typisk verdikonservativ og nasjonalistisk Senterparti-velger/politiker og en global og idealistisk politiker eller velger i AUF eller på venstresiden av Arbeiderpartiet.

Senterpartiet slåss med nebb og klør for å beskytte landbruket mot klimagasskutt og reduksjon i produksjon av rødt kjøtt og dyrere diesel, mens venstresidens klimaaktivister vil at Norge skal kutte vesentlig mer i klimagassutslippene.

Denne motsetningen har fått leve fordi partiene har «løst» problemet med å ha ambisiøse klimamål de uansett ikke er enige om å løse. Det fungerer så lenge man sitter i regjering og er lojale, men sprekker opp når en mann som Ola Borten Moe drar ned buksa på den norske klimapolitikken.

SKIVEBOM: Den blå grafikken bak Fredrik Solvang, mens den gule stripen viser hvordan klimagassutslippene burde vært for å nå målet. Foto: Skjermdump: NRK Debatten

Hva må gjøres?

Norge må ha ambisiøse mål for å kutte klimagassutslipp både i Norge og i utlandet, men det viktigste et av vi bruker pengene og gjør kuttene der de betyr mest globalt.

Dernest må vi sette mål vi har vilje til å nå, og ikke smykke oss med helt urealitiske kutt som det ikke får noen konsekvenser at vi ikke når.

MARGINALE KUTT: Målet er å kutte klimagassutslippene med 55 prosent i forhold til 1990-utslippene. Til nå har vi nådd 4,6 prosents reduksjon. Foto: SSB

Etter at utslippene steg de første 10-15 årene, så har de falt med rundt en million tonn CO2 årlig de siste fem-seks årene. Det peker på at det er realistisk at vi når 40 millioner tonn CO2 innen 2030. I rettferdighetens navn er det en betydelig reduksjon på 40 år, selv om det er langt mindre enn målsetningen.

Det eneste spennende er når vi tar virkeligheten inn over oss og setter nye og realistiske mål – eller, alternativt, at vi gjør som vi pleier og vedtar nye og enda mer ambisiøse mål vi heller ikke holder.

De norske klimamålene er en gigantisk bløff til en ekstrem kostnad, og tidligere Senterparti-statsråd Ola Borten Moe dro teppet unna regjeringen.