To år har gått og krigen i Ukraina står på et vippepunkt

To år har gått og krigen i Ukraina står på et vippepunkt

I dag er det to år siden den fullskala invasjonen av Ukraina og vi er noen få dager fra tiårsdagen for starten av krigen. Det er en anledning til å både analysere det som har skjedd til nå og se fremover. For akkurat nå står krigen på et vippepunkt.

De første ukene av invasjonen var det spenning time for time om russerne ville klare å ta Kyiv. Jeg satt og så live på CNN at en av deres journalister på Hostomel flyplass rett utenfor Kyiv skulle intervjue noen ukrainske soldater i stillinger der, mens han til sin forskrekkelse fikk til svar at de var russiske soldater.

I dette øyeblikket var Putin svært nær ved å lykkes. Hadde de kunnet lande flere transportfly med styrker, ville de vært bare 20 minutter kjøring fra sentrum av Kyiv. De kunne lykkes med å eliminere Volodymyr Zelenskyj og ta kontroll over hovedstaden. Det ville nok vært en fortsatt ukrainsk motstandskamp, men det hadde sett svært annerledes ut.

Avgjørende øyeblikk

Slaget om Hostomel flyplass var nok et av de mest avgjørende øyeblikkene i krigen. I stedet for at russerne fikk flydd inn forsterkninger, gikk territorialstyrken (kan sammenlignes med det norske Heimevernet) i samarbeid med en ukrainsk spesialstyrke fra Kyiv til motangrep. De utraderte de russiske luftbårne VDV-styrkene. Noen av de beste russiske avdelingene ble helt utslettet i dette slaget.

I begynnelsen av mars var det klart at russerne ikke ville klare å ta Kyiv. Etter hvert ble det klart at de ikke ville klare å ta Kharkiv eller Sumy heller. Selv om det er gått to år, så er det viktig å huske denne delen av krigen når vi diskuterer hvilken side som kan vinne krigen.

Russland har ikke siden mars 2022 hatt mulighet til å «vinne» krigen med hensyn til de målene de hadde før krigen.

Da russerne trakk seg tilbake fra «nordfronten» i april ble overgrepene i Butsja klar for hele verden. Dette var direkte årsak til at Ukraina trakk seg fra videre fredsforhandlinger med Russland. Og det ble klart for oss alle hva krigen handlet om.

Det første store slaget

En viktig del av slaget om Kyiv var den innbitte motstanden til forsvarerne av Mariupol. De holdt ut til 20. mai og bant opp store russiske styrker. Det ga ukrainerne tid til å forsvare nesete fase av krigen. Etter at russerne okkuperte Mariupol og trakk seg ut fra nordfronten, konsentrerte russerne styrkene sine i øst og angrep Sievjerodonetsk.

Dette var det første store slaget der ukrainerne gjennom sakte tilbaketrekning i urbant terreng og med tidvis motangrep påførte russerne enorme tap.

Russerne tapte over 10.000 soldater på å ta Sievjerodonetsk. På den tiden trodde de fleste at denne typen tapstall ikke var bærekraftig for russerne. Lite visste vi da at russerne senere ville ofre rundt 70.000 soldater på å ta Bakhmut og 50.000 på å ta Avdijivka. Slaget om Sievjerodonetsk var også det siste før Ukraina fikk HIMARS og den ekstreme russiske artillerioverlegenheten ble svekket.

At Ukraina fikk avansert rakettartilleri med lengre rekkevidde og presisjon enn russerne har ble en gamechanger. De herjet med russiske logistikknutepunkt og svekket russernes evne til å få forsyninger til fronten. Spesielt artillerigranater.

Høsten 2022 hadde russerne kulminert og var ikke lengre i stand til å gjennomføre større offensive operasjoner. Ukraina var tydelig på at de ville gå til motangrep for å frigjøre Kherson, som på mange måter var omringet av ukrainske styrker og russerne hadde Dnipr-elva i ryggen.

Mens alle fokuserte på Kherson gjennomførte ukrainerne en overraskende lynoffensiv i Kharkiv og frigjorde enorme områder nord i Ukraina. Før de igjen flyttet fokuset sørover og frigjorde Kherson.

Stor optimisme

Ved nyåret i 2023 var det stor optimisme på ukrainsk side. Når våren kom ville ukrainerne fortsette den offensive satsingen og ta tilbake mer territorium. De begynte å få mer vestlig utstyr som luftvernsystem, stridsvogner og stormpanservogner. Men vestlige jagerfly glimrer fortsatt med sitt fravær.

Første del av 2023 handlet om russisk mobilisering og slaget om Bakhmut. Russiske tap var enorme og fremgangen treig. Russerne tapte så enorme styrker at Prigozjin gjennomførte et kuppforsøk da han satte fart mot Moskva. Han måtte bøye av og to måneder senere ble han offer for en av de mest spektakulære henrettelsene verden har sett.

Da våren kom rullet Ukraina i gang den lenge ventede offensiven. Men russerne hadde brukt tiden godt. De hadde laget svært dype minefelt og forberedte forsvarslinjer. Ukraina manglet de nødvendige kapasitetene til å slå gjennom forsvarslinjene. Selv om de tok tilbake noe territorium, var det ikke i nærheten av det som var planen for offensiven.

Nå står vi i begynnelsen av 2024 og russerne er igjen på offensiven.

Står nå på et vippepunkt

Til tross for enorme tap av personell og utstyr, har russerne nå over dobbelt så mange soldater i Ukraina som de invaderte med i utgangspunktet. De har mobilisert store styrker og konvertert økonomien sin til en ren krigsøkonomi.

Ukraina har nettopp måttet trekke seg ut av Avdijivka, blant annet på grunn av stor mangel på ammunisjon. De mangler særlig artilleri- og bombekasterammunisjon, men har også andre forsyningsproblemer. De tapte byen og unødvendig mange soldater.

KUNNE VÆRT I LIVE: Den militære kirkegården i Lviv er full av falne fra slaget av Avdijivka, som kunne vært i live om Ukraina hadde fått støtten de trengte. Foto: Jørn Sund-Henriksen

På grunn trenering fra Trump-republikanerne i Kongressen har amerikansk støtte til Ukraina stoppet opp. Og europeiske land, blant annet Norge, har vært for sene med å erstatte den amerikanske støtten.

Til tross for at noen europeiske land øker sin støtte, så mottar Russland nå mer militær støtte fra Kina, Nord-Korea og Iran enn Ukraina mottar fra sine allierte.

Derfor står nå krigen i Ukraina på et vippepunkt. Ukraina har noen avanserte kapasiteter som gjør at de påfører russerne store tap. Særlig i lufta og i Svartehavet. Omtrent alle kjøretøy russerne bruker i angrep går tapt. Det samme med tusenvis av soldater.

Likevel har russerne styrker nok til å nesten kunne kverne på i det uendelige.

Russerne har også fått selvtillit. De ser mulighetene for å kunne ta mer territorium og debatten i Vesten om «Ukrainatretthet» gir dem tro på at de ikke bare kan slite ut ukrainerne, men også deres alliansepartnere.

Denne russiske selvtilliten ved bruk av militær makt, kombinert med at Trump undergraver Natos avskrekking, fører til at faren for at Norge kan havne i krig øker.

Påvirker vår trygghet

Nå har det gått to år siden den fullskala invasjonen og ti år siden krigen startet. Vi burde ha lært. Nå er det ingen grunn til å vente lengre. Nå må vi sørge for at Ukraina vinner.

Vi må slutte å måle Ukraina-støtten opp mot hva som er et «bra støttenivå» og heller vurdere hva som skal til for å sikre seier. Om det er 0,25 prosent av BNP som Estland foreslår eller 1000 milliarder som Gunnar Berge foreslår er uklart. Men målet vårt må være Ukrainsk seier.

Det er ikke bare det moralsk riktige. Det er også det smarteste for Norges interesser.

At Ukraina bekjemper Russland må være vår viktigste sikkerhetspolitiske prioritert. Akkurat nå er det ingenting som påvirker vår egen trygghet mer.