Myten om Kardemomme-landet Norge er ikke sann

SLAPPE REGLER: Både Stein Lier-Hansen i Norsk Industri, Cathrine Mørch i Statsbygg og statsråd Oddmund Hoel (Sp) kan være eksempler på manglende kontrollrutiner.

Myten om Kardemomme-landet Norge er ikke sann

I kjølvannet av Støre-regjeringens mange skandale-avganger er norske medier på jakt.

Noen har allerede hevet røsten og hevdet at det kan bli for mye av det gode, at jakten på småfeil og gamle synder kan skremme dyktige folk vekk fra politikken.

Og at det norske samfunnet ikke er tjent med at bare «perfekte» mennesker skal kunne bli folkevalgte og toppledere.

Jeg ser poenget, men er uenig.

Tvert om viser avsløringene den siste tida at vi sannsynligvis har vært for naive. At det norske tillits-samfunnet, som vi så ofte skryter av, har gjort fristelsene for store. Eller trukket til seg feil type folk.

For myten om Kardemomme-landet Norge viser seg dessverre å ikke være sann.

Derfor er det bra at store deler av norsk presse tydeligvis har fått blod på tann. Og det er bra at vi har en offentlighetslov som justisminister Emilie Enger Mehl likevel valgte å ikke begrense i fjor høst, etter press fra blant annet presseorganisasjonene.

For det ser ut til å være litt å ta av, også når turen nå er kommet til statlige selskaper og offentlige organisasjoner.

For eksempel kunne Dagens Næringsliv onsdag fortelle at digitaliseringsdirektør Cathrine Mørch i Statsbygg, med ansvar for svære, gigantiske prosjekter, er medeier i en startup som skal selge – ja du gjettet riktig, digitale løsninger til byggebransjen.

Det kan hun gjøre, til tross for at hun for kort tid siden lanserte en egen tjeneste der hele bransjen og gründere ble oppfordret til å dele sine beste ideer med Statsbygg.

Ingen har beskyldt henne for å ha stjålet andres ideer, eller brukt kunnskap hun har ervervet i Statsbygg på utilbørlig måte privat. Men muligheten er der, og Obos-direktør Daniel Siraj sier til avisen at en slik praksis er uforenlig med å jobbe hos dem.

Obos’ deres toppsjefer skal ha fokus på jobben sin, ikke egen virksomhet ved siden av.

Så har vi den tidligere betrodde lederen i Norsk Industri, Stein Lier Hansen, som viser seg å ha brukt millioner av kroner på «relasjonsaktiviteter» på ei jakthytte på Hardangervidda.

Stein Lier-Hansen er en av de mektigste bossene i NHO-systemet, og her er det E24 som har ledet an i avsløringene.

En av de mest pikante detaljene hittil er at stortingsrepresentant Eva-May Botten (Ap) ble oppgitt av Lier-Hansen å være på «påvirkningsarbeid» til beste for Norsk Industris medlemsbedrifter.

Selv har Botten forklart at hun var der på privat besøk, blant annet fordi hun kjenner Lier-Hansens kone.

Uten sammenligning for øvrig har Nettavisen og lokalavisen Firda de siste ukene skrevet om den ferske statsråd Oddmund Hoel (Sp) i Kunnskap- og høyere utdanningsdepartementet.

Her er det gamle beskyldninger om omfattende medlemsjuks i Norsk Målungdom som er saken, men likevel forhold som kvalifiserte til fengselsstraff på den tiden de ble begått.

Hoel har selv innrømmet at medlemstallene bevisst ble blåst opp for å snike til seg statstilskudd, men ble reddet av gongongen – det vil si at da sakene til slutt ble etterforsket av politiet, var lovbruddene som ble gjort i Hoels ledertid foreldet.

Selv forsvar Hoel seg med at «alle andre gjorde det».

Mange vil sikkert si at det er urettferdig å dra fram Oddmund Hoel i en sak som dette, siden lovbruddene skjedde for over 30 år siden.

Det er likevel ikke Hoel jeg synes mest synd på her, men heller digitaliseringsdirektør Cathrine Mørch i Statsbygg. Ingen har beskyldt henne for verken lovbrudd eller andre utilbørlige forhold.

Hun må likevel finne seg i å bli trukket fram som eksempel på en utglidende praksis, og fordi det viser en holdning og et handlingsmønster som går igjen. Som handler om et litt for behagelig forhold til regler, overdreven tillit eller manglende kontroll, og som for utenforstående leder til følgende tre spørsmål:

• Hvorfor i all verden er det greit at en digitaliseringsdirektør i et ledende statlig selskap med flere milliarder i omsetning får lov til å opprette sitt eget firma som skal selge digitale tjenester til andre?
• Hvorfor i all verden er det greit at en direktør i den største arbeidsgiverorganisasjonen i landet driver som privatpraktiserende jakt- og hotellvert i årevis uten at noen kikker ham i kortene?
• Og hvorfor i all verden er det greit at en statsminister, når han får vite at en statsrådskandidat har drevet med omfattende medlemsjuks, likevel utnevner ham – uten å fortelle noen andre om det?

Mange har sikkert hørt om den embetsmannen i gamle dager, han som hadde to blekkhus på skrivebordet sitt: Det ene til det vanlige, daglige arbeidet. Det andre til private brev, betalt av ham selv.

Ingen ønsker seg tilbake til et slikt petimeter-regime. Men i dag viser de daglige medieoppslagene at vi har gått for langt andre veien.

I innledningen skrev at jeg de manglende kontrollrutinene og dyrkingen av tillitssamfunnet kan ha trukket til seg en type folk med intensjoner om å utnytte det. Jeg tror likevel ikke det er det vanligste.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Jeg tror heller at de manglende rutinene har gjort det for fristende for ellers hederlige folk å tråkke over streken. Leilighet gjør tyv, heter det i det gamle ordspråket – og det tror jeg gjelder fremdeles.

Derfor handler ikke dagens nærmest daglige presseoppslag om at vi står i fare for å skremme vekk ordentlige folk til å ta på seg oppgaver enten som folkevalgte eller ledere.

Det handler om en nødvendig opprydding i kontrollrutinene for å kunne opprettholde tillitssamfunnet.

Slik kan det faktisk bli enklere for vanlige, hederlige folk å ikke trå feil når de tar på seg tillitsbaserte oppdrag for fellesskapet.