Elefanten i rommet: Det er meg, og sånne som meg

GLEDELIG: − For første gang kan TV-seere se førstegenerasjonsinnvandrere med sine rare aksenter delta i et folkekjært program.

Elefanten i rommet: Det er meg, og sånne som meg

Forleden så jeg tilfeldigvis teaseren til programmet «Gift ved første blikk» på TV Norge på Facebook.

Innslaget gjorde innvandrerhjertet mitt glad.

Rare aksenter i et folkekjært program

For første gang kan TV-seere se førstegenerasjonsinnvandrere med sine rare aksenter delta i et folkekjært program.

Mange i kommentarfeltet uttrykte sympati med innvandrermannen Remi Georges Alashkar (34), fra Syria og Lørenskog.

Ingen fremmedfiendtlighet var å spore i kommentarfeltene. Det var som om han var helt norsk.

Lenge har førstegenerasjonsinnvandrere enten blitt fremstilt som hjelpeløse, stakkarslige mennesker spredt for alle vinder på vei til Europa, eller slemme foreldre som tvinger barna sine til å gifte seg med kusiner og fettere fra hjemlandet.

Eller som klistrer seg til parabol-TV-skjermen hjemme, druknet i sorg og nostalgi, uvitende om hva som skjer i barnas liv eller i omverden for øvrig.

Fjerner «slemme skurker»-assosiasjoner

Deres rare aksent har blitt assosiert med å være dumme eller slemme skurker. Men ikke nå lenger.

Nå kan man for første gang se dem i en positiv sammenheng og i en normal setting.

Vi ser at de også er mennesker med drømmer og håp, folk som faktisk kan delta i et reality-kjærlighetsprogram.

For meg som førstegenerasjonsinnvandrer er dette ganske stort.

Grunnen er at man vanligvis kan forholde seg til andre som er lik en selv, vi er mennesker − og vi er i større eller mindre grad knyttet til forskjellige grupper.

Min gruppe er førstegenerasjonsinnvandrere.

Norske, overlegne og dumme foreldre

Jeg bor tett sammen med andre innvandrere i Oslo, og har merket at barna ofte ikke liker å prate foreldrenes språk, uansett hvor foreldrene kommer fra.

De nekter å bli assosiert med foreldres kultur og bakgrunn.

De føler seg norske, overlegne og synes foreldre er teite, dumme − og de signaliserer med andre ord at de ikke er «som dem».

Skepsisen mot fremmede fra storsamfunnet blir med andre ord overført til barna. Barna er norske, og det er stor omsorg for dem i samfunnet.

De er våre barn, hører man ofte på TV og leser i spalter. De er en naturlig del av det norske samfunnet.

Selv om det er slemme krefter som setter spørsmål ved deres bakgrunn og identitet og gjør dem usikre.

Et eksistensielt jordskjelv

Men den offentlige retorikken må ikke gå utover uskyldige innvandrere som prøver så godt de kan å være en del av et nytt samfunn. Å vandre ut fra eget land er ikke lett, det er en enorm omstilling, og oppleves som et eksistensielt jordskjelv både fra innsiden og på utsiden.

Jeg har gjennom et langt liv som innvandrer kjent innvandrere med høy utdannelse og respektfulle jobber i hjemlandet. De har for eksempel vært leger i Somalia eller universitetsprofessorer i Syria eller Iran.

Ofte går de på norskkurs og må søke om godkjenning av utdannelsene sine her.

De har ofte sittet på norskkurs sammen med folk som knapt kan skrive og lese.

Et generaliserende og karikert bilde som tegnes

Mangfoldet blant førstegenerasjonsinnvandrere kommer ofte ikke tydelig klart nok fram i den offentlige samtalen.

Det er et generaliserende og karikert bilde som tegnes av oss der ute.

Jeg husker engang at naboen min ble ganske imponert over at jeg kunne lese norske bøker, og at jeg faktisk resirkulerer. Lite visste hun om at jeg er skribent.

Det har skjedd at jeg har stilt spørsmål til en norsktalende ekspeditør, og fått respons som om jeg er dum. Det er det samme med enkelte av innvandrerbarna som er vokst opp her. Noen ganger kan de være så nedlatende, som om de synes at de automatisk er bedre enn førstegenerasjonsinnvandrere.

Hvor kommer den forakten fra?

Jeg husker at jeg en gang så et humorprogram på NRK, som ga meg latterkrampe, samtidig som det var en smule tragisk.

Elefanten i kommoden

Programlederen spurte tilfeldige folk på Grønland i Oslo hvor innvandrere vanligvis bor i deres naturlige habitat, og om hva de syntes om elefanten i rommet.

En mørk eldre mann svarte opprørt på gebrokkent norsk at elefanten burde ikke være i rommet, men måtte ut derfra.

En annen ble lei seg og trodde virkelig at elefanten befant seg i kommoden, og ville ha den ut for enhver pris.

Slikt ble det gjort et poeng av. Det ga et slags inntrykk av at vi egentlig er dumme.

Her kan du lese mer av Mina Bai

Som alle andre: Forskjellige og mangfoldige

Mange førstegenerasjonsinnvandrere behersker kanskje verken språket eller den nye norske kulturen.

Men det er kanskje greit å vite at førstegenerasjonsinnvandrere som gruppe også er som alle andre grupper: forskjellige og mangfoldige.

Den forakten som noen ganger vises overfor førstegenerasjonsinnvandrere er ikke alltid berettiget.

Når barna nekter å snakke foreldrenes språk eller å lære om foreldrenes kultur, litteratur eller mat, går de glipp av en hel verden av opplevelser, historie og kunnskap.

Å lære om slike ting tar ikke bort noe fra deres norskhet, men utfyller og beriker den.

Jeg håper elefanten i rommet får med seg denne kronikken.

Det er meg, og sånne som meg.