Minister-fall i Tyskland: Doktorjuks og bedrag

SAKSERE I SAKSA: Tre tyske politikere som alle har opplevd konsekvensene av å ha forsøkt seg på akademiske krumspring. Fra venstre: Karl-Theodor zu Guttenberg, Franziska Giffey og Norbert Lammert.

Minister-fall i Tyskland: Doktorjuks og bedrag

Å kunne utstyre navnet sitt med en «Dr.» foran, er det nærmeste tyske akademikere kan komme en adelstittel.

Derfor er det ikke forbundet med rent lite snobberi å ha en slik en.

Det sies at flesteparten av tyske bedrifter av en viss størrelse kun vil ta inn doktorer i styre og øvrige ledelse. Så rent karrieremessig er det heller ikke dumt å ha denne graden – selv om det kan dreie seg om alt fra tung juss til en mer triviell gartnerutdannelse.

Doktor er doktor.

Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!

Herr doktor, doktor

Jeg undret meg over det første møtet med dette oppblåste systemet, da jeg for en evighet siden bodde i samme etasje som en professor på universitetet i Berlin.

Fyren hadde sågar to doktorgrader å briske seg med.

Hver eneste morgen, hørte jeg de andre naboene hilse ham med et «god morgen herr professor, doktor, doktor».

Da han kom hjem fra jobben, lød det «god aften herr professor, doktor, doktor» fra hele trappehuset. Først trodde jeg de drev ap, men ganske snart gikk det opp for meg at det slett ikke var verken hån eller ablegøyer – og at det også fra meg ble forventet en høylytt hilsen med alle titler innbakt.

Når jeg spurte mine akademikervenner om hvorfor i all verden de alle hadde flotte visittkort med den tilsynelatende så viktige «dr.» foran navnet, kikket de på meg med forundring.

Og etter hvert skjønte jeg at tittelen faktisk byr på en stor porsjon respekt – og kanskje også litt ekstra god service både her og der.

Dr. forsvarsminister

På høsten 2010 kom det meldinger på byråene om at daværende forsvarsminister Karl-Theodor zu Guttenberg ble mistenkt for å ha stjålet mesteparten av innholdet i sitt juridiske doktorarbeid.

Minst 23 utdrag var direkte avskrift fra andre. Den unge adelsmannen fra en veldig, veldig fin familie reagerte først høylytt og «kjerkolsk».

Hvordan noen kunne beskylde ham for snyt? Han, som på tross av kone og to små barn hadde slitt natt og dag med å skru sammen den kompliserte oppgaven. Som om han trengte å skrive av noe som helst.

Den politiske dødskampen ble langvarig og fæl. Hver dag bydde på nye avsløringer. Og jo verre det så ut, jo høyere på pæra ble forsvarsministeren.

Men etter to uker med desperate krumspring, måtte han til slutt se i øyene at spillet var over. Ikke bare måtte han krype til korset og vedgå at han både hadde rappet, kopiert og snytt – men også løyet så det drev for å komme seg ut av suppedasen.

Dermed var det heller ikke annen råd enn å meddele Angela Merkel om at han ikke kunne fortsette i regjeringen.

(For å unngå en tiltale for dokumentfalsk og tyveri av åndsverk, valgte Guttenberg å betale en bot på 200 000 kroner.)

Småfisk

I de påfølgende par årene måtte flere mindre fisker i den politiske andedammen vedgå at de ikke hadde holdt seg helt til reglene.

Men de fikk beholde posisjonene sine i EU-parlament og delstatsforsamlinger – selv om de for ettertiden ble tvunget til å droppe den fornemme tittelen.

I 2013 smalt det imidlertid høyt, da det ble oppdaget omfattende kopiering i selveste forskningsminister Anette Schavans doktorarbeid fra et teologisk fakultet.

Schavan var en høyt respektert minister med mange kloke meninger – og også en av Angela Merkels nærmeste venner og rådgivere.

Først protesterte hun høyt og innbitt. Så ble oppgaven undersøkt, og det var ikke lenger tvil om at mye hadde gått galt.

Schavan måtte til slutt forlate regjeringen, men fikk plastret såret med posisjonen som Forbundsrepublikkens ambassadør til Vatikanet.

Hun forsøkte å saksøke universitetet, for å få gjort om beslutningen, men heller ikke hos domstolene var det verken nåde eller forståelse å finne.

På nære nippet

Jegerne slo også ned på politisk prominens fra aller øverste hylle.

Hos Forbundsdagens president ble det funnet «noe». Men Norbert Lammert fikk – på en eller annen måte – vridd seg ut av knipa med doktorgraden intakt.

Også nåværende EU-president Ursula van der Leyen hadde under arbeidet med sin medisinske grad beveget seg veldig nær stupet – uten at det til syvende og sist kostet henne verken doktortittelen eller den politiske karrieren. Men det var tett på.

Generalsekretær Andreas Scheuer i det kristeligsosiale Bayern-partiet CSU smykket seg også med en doktortittel.

Nærmere undersøkelser avslørte at han i virkeligheten hadde tatt en master på universitetet i Praha. Og siden denne i Tsjekkia ble omtalt som «den lille doktorgraden», syns Scheuer det var like greit å ta den i bruk.

Han la den fort vekk igjen, etter at sannheten var kommet for dagen – og et pinlig oppgjør med ordensmakten truet.

Dermed lå veien åpen for å bli tidenes mest skandalepregede samferdselsminister i tysk etterkrigshistorie.

Eks-professor

Også den prominente friliberaleren Margarita Mathiopoulos måtte bite i det sure eplet, fordi kontrollørene hadde funnet store mengder med regelbrudd i doktoravhandlingen hennes fra 1986.

«Den vakre grekeren» – som hun etter en periode som rÃ¥dgiver for Willy Brandt ble kalt pÃ¥ folkemunne – ville ikke gi seg uten sverdslag. Det hjalp imidlertid verken Ã¥ gÃ¥ til tyske domstoler eller Ã¥ ta saken til EU.

Alle steder tapte hun, noe som også innebar at Mathiopoulos mistet stillingen som professor i statsvitenskap på universitetet i Potsdam. (Og sin anseelse i hele det politiske landskapet.)

I 2019 var det Frank Steffels tur til å bli kjørt på kokeprogram. Han ville heller ikke vedgå snyt eller fanteri med graden fra det lokale universitetet i Berlin.

Men undersøkelsene etterlot ingen tvil, og Steffel måtte finne seg i å få knust sine fremtidsplaner om å bli en fremtredende politiker i CDU.

Her kan du lese mer av Asbjørn Svarstad

Siste liten

Den neste – store – detonasjonen fulgte i 2019, med konstatering av at den sosialdemokratiske familieministeren Franziska Giffey også hadde drevet med avskrift i stor stil.

Heller ikke hun ville gi opp uten videre – for det var mye som sto på spill. Giffey holdt nemlig på å bli så populær at hun på sikt kunne ha svingt seg helt til topps i SPD.

Nå vred hun seg så godt i garnet, at prosessen med universitetets egne undersøkelser ble trukket ut i år og dag. Og da det til slutt nærmet seg en sluttstrek, hvor hun skulle bli fratatt graden, valgte hun selv å be om at den måtte bli strøket.

Giffey ble i mai 2021 tvunget til å forlate Merkels regjering, men bare noen få måneder før koalisjonen med kristeligdemokratene likevel var overstått.

Og Giffey visste da at hun lå godt an til i stedet å bli valgt som ny overborgermester i Berlin – en absolutt fremskutt posisjon.

(At hun også – etter få måneder – tapte denne taburetten, skyldtes imidlertid andre forhold enn doktoravhandlingen hennes.)

«Glemt» eller «stjålet»?

Felles for dem som i årenes løp har blitt avslørt med sine akademiske bukser langt nede på knærne, er at de alle åpnet de innledende rundene med å skarpt tilbakevise mistankene om bruk av copy, paste og plagiat.

Mellomlandingene besto av noen bitte små innrømmelser – men da godt pakket inn med begreper som «feil» eller «glemt å fjerne».

Så her er det ingen forskjell i forhold til norske regjeringsmedlemmers nådige bortforklaringer av egne utskeielser.

Selv den norske statsministeren deltar i leken med ordene:

Tyveri heter nå «feil» og plagiater heter altså «glemte å fjerne».

Grøftekantene i norske studentbyer er fulle av tidligere studenter som var så uheldige at de begikk feil – eller skal vi igjen kalle det «glemte å fjerne»?

For dem er det ingen nåde å finne hos maktmennesker som Borch og Kjerkol – tvert imot må de regne med at avsløring er ensbetydende med alvorlige represalier og voldsomme konsekvenser.

Alle blir sjekket

Stortinget er sikkert fullt av folk med mastergrader.

Og like sikkert er det at de alle nå må regne med at det sitter noen og sjekker arbeidene deres med hjelp av kunstig intelligens og spesielle programmer for slike formål.

Så i ukene og månedene som kommer, kan vi nok forvente flere forklaringer, der stjålet blir til glemt og «copy-paste» bare er andre uttrykk for noe de hadde glemt å fjerne underveis.

Etter master-arbeidene, står selvsagt bacheloroppgavene for tur.

Rundt omkring i landet vil lokale og regionale medier granske sine politiske lederfigurer – men selvsagt også den akademiske produksjonen som har ført til ansettelse som ligningssjef, rådmenn, informasjonsdirektører.

Så det er bare å feste sikkerhetsbeltene – for her skal det bli fart og spenning. Og massevis med dårlige forklaringer av typen «skriftlikhet».

Men vi vanlige undersåtter, oss som er her for å betale lønna til den nye klassen av profesjonelle manipulatorer som lever fett av inntekter fra Løvebakken og Regjeringskvartalet – vi må finne oss i en virkelighet, der ingen skjønner reglene for gratis pendlerbolig, folk som får fete sykepenger hvis de har glemt å betale solbrillene, eller som utpeker nære venner til godt betalte verv – uten å ane at slikt er strengt forbudt, har oversett ektefellenes hang til å gamble med aksjer – eller rett og slett drevet med spekulasjon i selskaper som de selv hadde hånd om på jobben.

Det er nettopp disse menneskene som står først i køen for å advare oss alle mot at kriminelle handlinger fra fremtredende politikere faktisk bidrar sterkt til å sette selve demokratiet i et negativt lys – og får mange velgere til å løpe skrikende vekk fra de tidligere storpartiene.

Nå mangler det egentlig bare at noen får sjekket opp en mastergrad som i 1985 ble godkjent på et eliteuniversitet i Paris.

Og at det også der finnes forglemmelser og utilsiktede feil.

(Siste nytt fra fagbladet Journalisten: VG har funnet ut at Støre aldri tok noen master på Sciense Po. Var det kanskje bare en bachelor? Eller er det noe de i den forbindelsen har glemt å fortelle velgerne om?)

PS. Angela Merkel selv leverte i 1986 sin doktoravhandling i teoretisk kjemi ved Sentralinstituttet for fysikalsk kjemi i Øst-Berlin – med karakteren «svært god».

Etter sin avgang som kansler, er hun nærmest blitt reisende i æresdoktor-grader.

Sist noen telte etter, hadde hun fått ni fra universiteter over hele verden.

Så skulle hun en vakker dag bestemme seg for å ta dem i bruk på visittkortet, vil det komme til å se slik ut:

Dr. rer. nat., dr.hc., dr.hc., dr.hc., dr.hc., dr.hc., dr.hc., dr.hc., dr.hc., dr.hc., Angela Dorothea Merkel.

Og hun har tilsynelatende ikke snytt, stjålet eller svindlet for å få noen av dem.