Banishers: Ghosts of New Eden

Banishers: Ghosts of New Eden

Helt siden Gamescom 2023 har jeg snakket varmt om Banishers: Ghosts of New Eden og potensialet i dette spillet. For meg var dette prosjektet fra Don’t Nod det mest imponerende spillet jeg fikk muligheten til å se under den tyske messen, og derfor var jeg både litt skuffet og glad for at spillet i siste liten ble utsatt fra 2023. Nå som vi er ved utgivelsen og jeg har fått sjansen til å nyte hele dette fortellingstunge eventyret, er det tydelig at den ekstra tiden har vært nyttig både for å finpusse og gjøre ytelsesforbedringer i siste liten, men også for å gjøre dette spillet til en titan i hjertet av februar 2024.

Banishers: Ghosts of New Eden er det nyeste prosjektet fra Don’t Nod som går i en annen retning enn det vi er vant til fra det franske selskapet. Dette er ikke en historie der fortellingen kommer først og spillingen kommer i andre rekke, der man tar opp aktuelle samfunnstrender og presenterer karakterene som kunstneriske og svært progressive individer som ønsker å rokke ved status quo, slik tilfellet for eksempel var i Life in Strange og Harmony: The Fall of Reverie. Banishers ligner mer på det de moderne God of War -spillene har forsøkt å servere, med fartsfylte kamp- og utforskningsmuligheter som ledsages av en sentral, kraftfull og mystisk historie som kretser rundt to svært sammenhengende og fyldige karakterer. Det er Don’t Nod tvers igjennom på mange måter, men samtidig føles dette prosjektet helt unikt, virkelig førsteklasses og AAA, og annerledes enn det vi er vant til å forvente fra det franske studioet, med kanskje Vampyr som den eneste tidligere tittelen som kan måle seg med dette.

Banishers: Ghosts of New Eden

Historien i dette spillet utspiller seg i Nord-Amerika på slutten av 1600-tallet og følger spøkelsesjegerduoen cubanske Antea Duarte og skotske Red mac Raith. De to svært unike karakterene fungerer som mentor og mentee, men også som innviklede elskere, og det er disse to dynamikkene som utgjør størstedelen av karakterbyggingen gjennom hele historien, særlig når Antea tidlig i spillet blir drept under et oppdrag, slik at ånden hennes (det samme spøkelsesvesenet som paret har brukt livet på å eliminere) blir igjen. Herfra tar historien paret med seg over hele New Eden, der de forsøker å finne ut hva som ligger bak den store hjemsøkelsen som truer den nordamerikanske kolonien, samtidig som de må ta viktige valg som enten bringer Antea tilbake til livet eller lar ånden hennes gå videre. På typisk Don’t Nod vis påvirker disse valgene fortellingen på en rekke ulike måter og kulminerer i en slutt som avhenger av valgene du tar.

Don’t NodI dette spillet stilles det aldri spørsmålstegn ved spillets narrative briljans. Karakterene føles ekte og har en enorm dybde, selve historien er kompleks og byr på uventede vendinger, og den forgrenede dialogen gir spilleren en rekke muligheter til å manipulere fortellingen etter eget forgodtbefinnende. Enten det dreier seg om hvordan folk omtaler Red (og Red alene, ettersom NPC-er for det meste ikke kan se Antea i hennes spektrale form) eller hvordan du tar kritiske valg som påvirker NPC-enes liv, enten du klandrer dem for handlingene deres og river sjelene deres ut av kroppen, velger å forvise en ånd som hjemsøker en levende person, eller i stedet lar denne ånden stige opp fra de levendes eksistensplan. Don’t Nod har ikke holdt tilbake når det gjelder å la sin narrative fortreffelighet skinne her.

Kampene er også solide. Den er ikke fullt så raffinert som God of War og mangler noen av de finessene som gjør kampene i Santa Monica Studio så livlige og flytende. Men i bunn og grunn fungerer det, og mulighetene som Red s unike angrep og Anteas unike ferdigheter gir spilleren en rekke valgmuligheter når det gjelder hvordan han eller hun takler kampscenarier. Det viktigste å ta med seg fra kampene er kanskje at de ikke er så utfordrende som man kanskje først skulle tro. Fiendene er for det meste ganske forutsigbare, trege og enkle å unngå, og siden Antea er et spøkelse, kan du ikke dø så lenge du er i hennes skikkelse, noe som tar bort en del av vanskelighetsgraden. Når det er sagt, er det i praksis enkelt å bruke Anteas nærkampteknikk til å ødelegge et spøkelses beskyttelse, før du bytter til Red for å sette en muskettkule i skallen på spøkelset, hugger et par ganger med sverdet og til slutt bruker banishing-trekket for å gjøre massiv skade og avslutte en kamp. Det som ikke føles like effektivt i praksis, er action-RPG-elementene, som helbredende potions som man sjelden trenger, og måten selve progresjonen fungerer på.

Banishers: Ghosts of New Eden

Selv om fortellingen er god til å holde spilleren engasjert og i konstant fremdrift, føles RPG-elementene mer som en ettertanke. Du går opp i nivå med erfaring for å forbedre kjerneegenskaper og tjene ferdighetspoeng som kan brukes i ferdighetstrær for å låse opp nye evner og kombinasjoner. I tillegg kan du finne mål og aktiviteter rundt om i verden for å forbedre visse egenskaper ytterligere, og du kan også samle opp tonnevis av ressurser som du kan bruke på å forbedre gjenstandene og utstyret ditt. Systemet fungerer i utgangspunktet, men det er ikke særlig viktig, ettersom du aldri trenger å tenke over hvordan du forbedrer og utvikler Red og Antea, rett og slett fordi kampene aldri er særlig utfordrende. Det virker som om Don’t Nod er klar over dette. Ressurssystemet kan for eksempel være noe du bare ser på som en bakgrunnsaktivitet, der du hver gang du kommer til en leirplass bare sjekker om du har nok blomsterblader til å oppgradere Red sin rustning eller brosje, eller om du har fullført nok av de spektrale reirene eller tomromsreisende sideoppdragene til å tjene den nødvendige sjeldne ressursen for å forbedre en gjenstand fra nivå fem til seks. Poenget er at det er til stede, men det er ikke det som styrer spillet.

Dette gjelder også for aktivitetene i verdenen. De hjemsøkende sideoppdragene er fantastiske og fungerer i hovedsak som mindre narrative tråder med viktige beslutninger knyttet til hovedhistorien. Men de andre oppdragene føles langt mindre interessante å fullføre. Du begynner nærmest å behandle spillet som andre åpne verdener, der du ser en spørsmålsmarkør på kartet og må avgjøre om det faktisk er verdt tiden din å besøke det interessante punktet for å avdekke det, noe det som oftest ikke er. Med mindre du liker å finne en aktivitet som du kan gjenta hele tiden for å tjene ressurser som du egentlig aldri trenger å bruke.

Men greia er at de middelmådige verdensaktivitetene og RPG-elementene ikke forringer det faktum at Banishers: Ghosts of New Eden er en bemerkelsesverdig engasjerende historie å følge. Fra første stund blir du trollbundet av historien om Antea og Red og kontrakten de har fått i oppdrag å oppfylle. Etter hvert som du reiser rundt i verden, kommer du til nye, vakre og veldesignede omgivelser og biomer, møter nye, forskrudde figurer og kjemper mot fryktinngytende sjefer som begynner å forklare hvorfor New Eden er hjemsøkt på den måten det er, og alt dette er strålende av flere grunner. Hvis du er ute etter et fortellingstungt eventyrspill, er det mye å glede seg over her, og Don’t Nod fortjener ros for det, spesielt for å ha laget et spill som føles AAA og førsteklasses og ikke er tynget av mikrotransaksjoner eller lignende. Dette er et fantastisk eksempel på hva Don’t Nod kan få til, og selv om det er rom for forbedringer, er det totalt sett et utmerket produkt.