Den helvetes ferien
FERIETID: Reisen blir ikke alltid helt som brosjyren lover.
Den helvetes ferien
(Avisa Nordland): Ferie kan være hyggelig nok, men skal man være dønn ærlig, er ferietid – i de fleste familier – synonymt med heftige krangler. Rushet av par som søker hjelp hos familieterapeuter mot slutten av den ublide årstiden, bærer bud om at reisen ikke ble helt som brosjyren lovet. Mange av problemene kan imidlertid løses med enkle grep, påstår de.
Psykolog Eva Tryti anbefaler folk å ta en «time out» i ferien.
«Ofte er man stresset og irritabel i starten av en ferie, fordi man er overarbeidet og bruker tid pÃ¥ Ã¥ lande», forklarer hun. For en sedat fyr som meg, er dette selvfølgelig. En tidligere partner var av en totalt annen oppfatning.
For noen år siden startet ferien min én uke før hennes, hvilket ville si at jeg bare var i huset og slappet av. Da hun kom hjem etter en strevsom dag, spurte hun hva jeg hadde bedrevet. «Ingenting», svarte jeg, som sant var. Å lage en kopp te og plugge i laderen til Ipad’en for minstemann teller liksom ikke.
«Hva?!? Men kunne du ikke i det minste klipt plenen, hengt opp klærne og lagd middag?», spurte hun.
«Jammen, jeg har jo ferie», prøvde jeg meg.
«NÃ¥r hadde du tenkt at du skulle fÃ¥ tid til plenklipping, da? Du rekker det jo aldri nÃ¥r du jobber», spurte hun retorisk.
«Og hadde du tenkt at klærne skulle begynne Ã¥ rÃ¥tne før du fikk hengt dem opp?», la hun til.
«Vel, øh …»
Selvsagt hadde hun et poeng, men samtidig tok hun riv ruskende feil, noe parterapeuten heldigvis nå har gitt meg ryggdekning for å si. Alt hun ba meg om å utføre var nettopp av tingene som gjør at det blir stress i en periode som burde handle om å stresse ned. Og for øvrig likte hun aldri middagene jeg lagde, så de var det for så vidt greit å droppe uansett.
Et annet råd parterapeutene kom med, var å sørge for å ha litt alenetid. Jeg er ikke så overbevist om at akkurat det er så lurt.
En sommer partneren begynte ferien en uke før meg, satte hun sporenstreks i gang noen prosjekter for å oppgradere kåken – selvsagt i tillegg til å sørge for nyklipt plen, strøkne klær og middag.
Et par hagemøbler var bestilt, i tillegg til en svær designdings til å henge klærne på. Alt jeg trengte å gjøre var «bare» å hente og montere.
Montere?!? For de fleste høres det ut som en smal sak, men for en som er født med tommeltotter selv på tolvfingertarmen, betyr det en runde med pusting i papirpose og gråt i fosterstilling før man i det hele tatt kommer i gang. Jeg har null selvtillit på området, og oppgaven ble forvansket ytterligere av at det samme dag var invitert en rekke mennesker over på middag.
Fem timer hadde jeg til rådighet, og selv om jeg et par ganger nesten ga opp, var alt likevel på plass fire og en halv time senere. Til og med uten overflødige hull i veggen eller uopprettelige skader på møblene. At oppgaven ville tatt de fleste andre en snau time, får heller være. Selv støvsugingen var jeg omtrent ferdig med innen de første gjestene ankom, så ting gikk mer eller mindre på skinner.
Da jeg dagen etterpå forsøkte å ymte frempå om hvorfor prosjektene på død og liv måtte i gang på en dag som i utgangspunktet kunne vært stressfri, svarte hun bare: «Hvilken dag skulle vi da få gjort det?»
Der jeg manglet tiltak på hjemmefronten, evnet ikke hun å slappe ordentlig av. Da hun gikk ut i barselpermisjon, resulterte det i et oppussingsprosjekt i leiligheten som involverte maling av både tak og vegger. Simpelthen fordi hun ikke hadde noe å bedrive.
Så hva er verst? At noen som henne har alenetid hjemme og lager store oppussingsplaner som gjerne involverer meg, eller at jeg har det, og konstant blir påført dårlig samvittighet fordi jeg velger å bruke ferien til det den var tiltenkt?
I barndommen var jeg en gang sammen med familien på en særdeles stressende campingferie i Nord-Sverige – en tur verken barn eller foreldre satte særlig pris på. Situasjonen ble heller ikke hjulpet av konstant høljeregn og et telt som var satt opp over en maurtue i Pajala. Det andre lærerparet vi ferierte sammen med var heller ikke fornøyde, og særlig mannen ga uttrykk for at tålmodigheten var tynnslitt når det gjaldt konas gnåling.
Det var da han ga meg det bevingede rådet: «Hvis du gifter deg, gutt, så sørg for at det ikke blir med et kvinnfolk».