Det er bra at Unge Høyre er opptatt av verdens flyktninger

ÅPEN: – Vi tar mer enn gjerne diskusjonen Ola Svenneby byr opp til, skriver Ingrid Rosendorf Joys.

Det er bra at Unge Høyre er opptatt av verdens flyktninger

«Hvordan kan vi, med begrensede ressurser, hjelpe flest mulig?» Slik forsøker Unge Høyre-leder, Ola Svenneby, Ã¥ destillere essensen av ungdomspartiets vedtak om en endring i asylpolitikken. Det er et godt utgangspunkt for en konstruktiv diskusjon om norsk flyktningpolitikk.

Unge Høyre har vedtatt et nytt prinsipprogram. Her staker de ut en ny og meget stram kurs for norsk flyktning- og asylpolitikk.

De vil: «Ikke ta imot kvoteflyktninger så lenge Norge har et integreringsetterslep». De ønsker å: «Gå bort fra dagens asylordning ved å gi hjelp i nærområder og tredjeland i stedet». Og de vil: «Kun gi beskyttelse til asylsøkere i Europa der politikken ikke bidrar til store folkevandringer, eller der asylsøkere kommer fra våre nærområder».

Vedtaket har vakt svært sterke reaksjoner. Også i eget parti.

En verdens største utfordringer

Vi i Caritas Norge har også våre innvendinger mot så vel ordbruken som forslagene i programmet. Like fullt har Unge Høyre med dette bidratt til å rette søkelys på en av verdens aller største utfordringer. Rundt 120 millioner mennesker er i dag fordrevet fra sine hjem.

Utfordringene vil neppe bli mindre. Klimaflyktninger, en relativt ny kategori fordrevne, kommer i tillegg, og er forventet å vokse dramatisk i antall i årene som kommer. Man kan hevde at Norge har et særlig ansvar ovenfor dem.

Én ting er vi i hvert fall enige med Svenneby og Unge Høyre om.

Nemlig at å hjelpe flest mulig mennesker som er på flukt må være målet, samtidig som vi beholder bærekraften i asylsystemet, slik at også fremtidens flyktninger får den hjelpen de trenger.

Skal vi lykkes med denne formidable oppgaven, bør vi ønske nye innspill og perspektiver velkomne, og ha en åpen diskusjon om hva som bør, eller ikke bør, endres ved dagens system.

Kan få økte forskjeller i Norge

Vi er engasjert i og nær konfliktområder, så vel som i Norge hvor vi hjelper flyktninger, og andre innvandrere, med å tilpasse seg sitt nye samfunn. Vi ser konsekvensene av utilstrekkelige tiltak for å hjelpe flyktninger der ute, men vi ser også utfordringene her hjemme.

Det er et sterkt behov for å avlaste land som grenser til krigsområder. Samtidig kan vi få sosiale utfordringer og økte forskjeller i Norge ved å ta imot mange flyktninger på kort tid. Det er en balansegang, og vi må klare å ha en ryddig diskusjon om når vi mener vektskålene er riktig plassert i forhold til hverandre.

Vi må enes om utgangspunktet.

Nye initiativer til å løse verdens flyktningutfordring bør altså ønskes velkommen. Det er imidlertid vesentlig at vi er enige om diskusjonens utgangspunkt. Innstramminger bør ikke være et mål i seg selv. Det er et premiss som organisasjoner som Caritas ikke kan være med på.

Tre viktige målsettinger

En diskusjon basert på følgende tre målsettinger, tar vi derimot gjerne:

• Vi skal hjelpe flest mulig av verdens flyktninger.
• Vi skal ikke ta imot flere flyktninger enn vi makter å integrere.
• Vi skal føre en asylpolitikk som tåler å bli kopiert av andre land.

Det første punktet høres enkelt ut, men er naturligvis svært vanskelig. Meningene om hvordan man best kan hjelpe verdens flyktninger vil alltid være delte. Unge Høyre foreslår å: «Økonomisk kompensere tredjeland, i bytte mot deres beskyttelse av asylsøkere».

Kan vi gjøre mer for flere ved å i større grad sette inn ressursene i nærområdene? Det er mye mulig.

Det forutsetter imidlertid at midler som ellers ville blitt brukt på flyktninger i Norge faktisk blir brukt i nærområdene. Det er ingen selvfølge at det skjer.

Skal man gå inn for en slik løsning bør ikke midlene komme fra statsbudsjett til statsbudsjett. Det må settes av store ressurser over flere år, slik som Norges femårige støttepakke til Ukraina.

At vi ikke bør ta imot flere flyktninger enn vi makter å integrere fremstår også som selvsagt. Hvor mange dette er snakk om hvert år, vil det derimot bestandig være uenighet om.

At flere land som grenser til konfliktområder trenger avlastning er derimot helt klart, og at vi må ta vår del av ansvaret er åpenbart. Det er også verdt å minne om at vi selv har hatt behov for beskyttelse da vi var i krig, og det behovet kan en dag melde seg igjen.

Da er vi over på punkt tre. Vi er et land i verden, og dersom vi fraskriver oss ansvaret for verdens flyktninger legger vi også opp til at andre land kan toe sine hender i møtet med denne krisen. De endringene som Norge eventuelt velger å gjøre, må kunne innføres i andre land uten at det får negative følger for verdens flyktninger. Med andre ord:

Norges modell må tåle å bli kopiert av andre land. Tåler den ikke det, er den ikke riktig.

Unge Høyre må overbevise oss andre

Unge Høyre vil slutte å ta imot kvoteflyktninger. Hvordan vil det gå dersom alle land i verden snudde ryggen til FNs kvotesystem? Unge Høyre har en særdeles krevende oppgave med å overbevise oss andre om at en slik løsning er gjennomførbar uten at det får katastrofale følger for mennesker på flukt.

Videre har Norge forpliktelser, og asylsøkere har rettigheter. Man har naturligvis et handlingsrom i asyl- og flyktningpolitikken, men det er ikke ubegrenset.

FNs flyktningkonvensjon er bærebjelken i den internasjonale rettsbeskyttelsen av mennesker på flukt. Konvensjonen sikrer menneskeretten til å søke asyl. Den kom på plass sammen med de andre menneskerettsinstrumentene etter andre verdenskrig og skal sikre at ingen er rettsløse, selv når de er på flukt.

Selv om flyktningkonvensjonen ikke er perfekt – den anerkjenner for eksempel ikke klimaflyktninger som flyktninger – er det svært risikabelt å sette den i spill.

Med dagens geopolitiske situasjon vet vi ikke hva vi kan få i stedet.

Alle gode krefter trengs

Til sist vil vi slå fast at måten vi snakker om dette på er av vesentlig betydning. Vi bør ha diskusjonen om hvordan man hjelper flest mulig på en best mulig måte. Vi skal også greie å diskutere dette spørsmålet uten å glemme at det er mennesker vi til syvende og sist snakker om, ikke utgifter eller problemer. Da må vi klare å ordlegge oss deretter.

Formuleringer som «store folkevandringer» er ikke heldig, og kan skape frykt, slik vi ser det.

Alle gode krefter trengs for å løse en så stor utfordring som verdens flyktningkrise er. Vi er derfor glade for at Unge Høyre viser engasjement og demonstrerer vilje til nytenkning. Vi har naturlig nok mange tanker om hvordan man best kan bygge opp kapasitet lokalt til å hjelpe flyktninger i deres nærområder.

Derfor tar vi mer enn gjerne diskusjonen Svenneby byr opp til, om hvordan vi best kan hjelpe flest mulig av dem som i dag er på flukt.