Hauntii

Hauntii

Jeg har holdt et våkent øye med Moonloop Games' Hauntii helt siden jeg fikk sjansen til å teste indieeventyrspillet på Summer Game Fest i fjor. Det tok bare noen få minutter før den slående art direction-en og det jazzaktige lydsporet hadde fanget meg, men siden denne hands-on-perioden var kort, var jeg alltid bekymret for om de grunnleggende spillmekanikkene kunne underholde etter flere timers spilling. Og det ser ut til at den bekymringen var berettiget.

For jeg har tilbrakt de siste dagene innpakket i Hauntii's verden, og etter hvert som timene har rullet forbi, har det blitt tydelig klart for meg at det Super Mario Odyssey-lignende jaktsystemet for samleobjekter som spillet dreier seg om, vakler over tid. I tillegg begynner mangelen på en medrivende fortelling og noen frustrasjoner her og der ellers å overskygge de andre strålende elementene i dette indieprosjektet.

Ideen i Hauntii er at du inntar rollen som et spøkelse som i et forsøk på å stige opp til himmelen må utforske en mystisk verden og samle minner, alt for å kunne passere inn i det herlige og lyse riket der oppe. For å gjøre dette utforsker du forskjellige steder der du bruker evnen din til å hjemsøke og bebo gjenstander og skapninger for å fullføre miljømessige gåter og utfordringer for å skaffe deg samleobjekter som kommer i form av stjerner som brukes på bestemte punkter for å fullføre konstellasjoner på himmelen for å tjene permanente oppgraderinger og for å låse opp muligheten til å reise til nye soner. Som du kan se, er selve kjernepremisset i hjertet av Hauntii veldig Super Mario Odyssey, men det er stort sett der likhetene slutter, ettersom spillingen og kunststilen er veldig forskjellige i praksis.

Hauntii

Hjemsøkelsessystemet er kanskje Hauntii s beste spillelement. Ved å hoppe inn i ulike deler av omgivelsene kan du bruke nye evner og bevegelser for å samhandle med verden og utforske den på en måte som er umulig med støvlene på bakken. Du kan gå inn i trær og riste på dem for å få løs godsaker som er fanget i grenene, hjemsøke fiender for å vende deres evner mot vennene deres, hoppe inn i insekter for å kravle opp i trær og nå nye høyder. Det er mange måter å hjemsøke og samhandle med verden på, og Hauntii er på sitt beste når det lar deg løse gåter på den måten du selv ønsker.

Problemet er at kjernehistorien som driver utforskningen din, sliter med å fange deg. Den mangler tyngde og viktighet, og måten den fortelles og uttrykkes på, mangler overbevisning. Det føles alltid som om historien er halvviktig, en som ikke krever mye av oppmerksomheten din, og jeg mistenker at mye av dette skyldes det faktum at det ikke er noen muntlig dialog, og den eneste skriftlige dialogen skyves fremover gjennom tekstbokser som dukker opp når du interagerer med andre spøkelser, for det meste valgfritt. Du må i bunn og grunn ha lyst til å følge historien og oppdage måter å fortsette å sette den sammen på, i stedet for at det er en kjerneegenskap ved Hauntii -opplevelsen.

Gåtene i verdenen er også litt hit or miss. Noen er utmerkede og veldig morsomme å løse, mens andre er repeterende og litt slitsomme, eller så er de lagt inn i spillet på en slik måte at du sannsynligvis vil gå glipp av dem flere ganger før du oppdager at de finnes, for eksempel når et samleobjekt befinner seg i toppen av et tre og er ute av syne. Dette er delvis et problem med måten Hauntii er visuelt lagt opp og animert på, for selv om det ofte monokromatiske fargeskjemaet er en visuell fryd, kan det i praksis være et mareritt å navigere i. Verden flyter sammen, og det kan være vanskelig å se dybden, finne ting bak andre ting, eller generelt navigere seg rundt på hvert sted, ettersom det ikke finnes noe regionskart å følge, og verdenskartet ikke er til særlig nytte for annet enn å spore samleobjektene dine.

Hauntii

Perspektivet og vanskeligheten med å navigere i det påvirker også kampene, da det kan være vanskelig å være presis når dybden er utfordrende å oppfatte og håndtere. Det tar litt av brodden av handlingen når du føler at du kjemper mot kontrollene for å sikte og vinkle angrepene dine riktig, men heldigvis er kampene ganske enkle og ikke overveldende, ettersom Hauntii først og fremst skal være en mer avslappet opplevelse. Dette avslappede temaet betyr imidlertid at tempoet i spillet ofte er litt for tregt, og den stadig mer kjedelige utforskningen, gåteløsningen og de narrative problemene bidrar heller ikke til å hjelpe på dette.

Det eteriske jazz-soundtracket er en fryd å høre på og passer perfekt til spillverdenen, og det faktum at du kan skreddersy Hauntii med forskjellige hatter og klesplagg gir spillet litt personlighet. Likevel kan jeg ikke la være å føle at Hauntii mangler noe annet for å fylle noen av hullene og for å lirke blikket bort fra de mer motstridende områdene. Det er en sjarm i dette spillet, du kan føle det mens du spiller, men det kommer aldri helt ut i praksis, og selv om jeg ser briljans i noen områder av dette indieprosjektet, klarte det heller aldri helt å hekte meg underveis. Uansett, hvis du elsker videospillkunst og grafisk design, er det mye å sette pris på her, da det for det meste er en stunner.