Vil hun bli landets neste statsminister?

Vil hun bli landets neste statsminister?

(Avisa Oslo): Dermed finnes det ikke lenger noen spenning rundt hvem som skal stå øverst på Oslo Høyres liste ved valget neste år.

Vi snakker om det politiske vidunderbarnet Ine Marie Eriksen Søreide, med en CV så skinnende ren at den ser ut til være pusset med den blanke issen til Kåre Willoch.

Men betyr ikke dette også at spenningen er borte når det gjelder hvem som blir Høyres neste leder?

Som igjen vil gjøre Ine henne til statsministerkandidat, og med litt stang inn også til sjef for Regjeringen Søreide rundt Kongens bord på Slottet.

Skal Vålerenga virkelig få sin første statsminister?

Flere på høyt nivå i partiet mener at det er der vi er. De tror det, og håper det. For det kan jo ikke bety noe annet, sier de:

Du kan vel ikke si ja takk til en ny periode som vil gi deg til sammen 28 år på Stortinget, hvis du ikke er klar til å ta over partiet den dagen Erna Solberg går av?

Dette kan være ønsketenkning, men i det minste logisk ønsketenkning.

For er ikke Ine internt også er kjent som partiets egen «prinsesse Vilikke»?

Å jo.

Internt er hun nærmest legendarisk for å si «nei».

Før valget i 2021 var hun også i tvil. Nominasjonskomiteen i Oslo Høyre ga henne nye frister flere ganger. Til slutt sa hun ja.

Etter valgnederlaget i 2021 hadde Ine vært forsvarsminister i fire år (2013–17) og utenriksminister i fire år (2017-21).

Da fikk hun følgende spørsmål fra valgkomiteen:

Hvordan stiller du deg til å ta over som partileder nå?

Jeg har ikke inntrykk av at dette var et tilbud til henne, mer ble hun spurt for å finne ut hvor Ine sto hvis Erna selv trakk seg, eller hvis valgkomiteen mente at Ernas dager var over.

Nei. Det er ikke aktuelt. Svarte Ine.

Erna har selv sagt offentlig at hun fortsatte fordi ingen av de unge og lovende følte seg klare til å ta over.

På høsten i fjor havnet Høyres leder siden 2003 i store politiske problemer, takket være ektemannen Sindre Finnes og hans ellevilt omfattende og ukjente handel med aksjer mens kona var statsminister.

Økokrim satte i gang undersøkelser.

Til sine nærmeste medarbeidere sa Erna at hun nok ville gå av som partileder dersom Økokrim siktet ektemannen for innsidehandel eller andre ulovligheter, som ville ført til at en langvarig og politisk uhyre plagsom etterforskning fulgte. Økokrim satt med andre ord med makten over Høyres leder.

Men – hvem skulle i så fall ta over?

Det var det liten, om noen, tvil om.

Én kandidat pekte seg ut:

Ine Marie Eriksen Søreide.

For det første – og viktigst – fordi hun jevnt over var regnet for å være den desidert best kvalifiserte kandidaten i partiets sentrale miljø. Ikke minst av Erna, som er blitt noe av en «partieier».

For det andre – men ikke uviktig – betalte Høyres hovedorganisasjon for meningsmålinger til internt bruk som ikke er ment for offentliggjøring. Nestlederne Henrik Asheim og Tina Bru og Nikolai Astrup var blant de som var med i målingene. Ine slo dem alle godt ned i støvlene, hver gang.

Men Økokrim frikjente Sindre Finnes, og dermed ble spørsmålet aldri satt på spissen.

Ine slapp med skrekken.

For alle de jeg har snakket med som kjenner Ine best, sier at hun ganske enkelt ikke har lyst på å bli partileder og statsminister. At hun aldri har hatt det, ikke har det og neppe vil få det noen gang.

Men at hun likevel kan bli det.

Hvordan kan slikt ha seg?

La oss gå tilbake dagene til valget i 2009. De rødgrønne var blitt gjenvalgt. I fire år hadde Ine vært medlem av utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget. Nå ville partileder Erna gi Ine opprykk. Høyre hadde fått ledervervet i den viktige komiteen. Erna ville ha Ine som komitéleder.

Ine sa nei. Hun trodde ikke dette var en jobb hun kom til å gjøre bra nok. Erna fnøs av henne. Selvsagt ville hun greie jobben! Hun kom til å klare seg meget bra! Som hun alltid gjør! Argumenterte Erna. Til slutt ga Ine seg.

Ine er heller ikke kjent for å like forandringer. Hun trives der hun er. Hun vil helst fortsette med det hun gjør akkurat nå. Hun er «trygghetssøkende», blir jeg fortalt av folk som bør ha greie på det.

Så hvorfor ender hun, etter press, opp med å si ja likevel. Spør jeg noen av de som kjenner henne godt.

Plikt.

Det er ordet som går igjen. Fra alle. Som en av dem som har kjent henne lengst skriver i en SMS:

«Pliktfølelse, tror jeg, bÃ¥de for parti og land (helt sant). Og lyst til Ã¥ bli umin igjen. Hun har nok fortsatt ikke lyst til Ã¥ bli leder, men det er ikke helt umulig at det kunne skjedd. Dog ikke sannsynlig».

En annen forklaring på at hun endte opp med å si ja til en ny periode på Stortinget:

«Og sikkert litt at hun ikke kjenner noe annet liv».

Legg for øvrig merke til at ingen jeg har snakket med om Ines «vilikke»-syndrom beskylder henne for å gjøre seg kostbar. Det absolutt ikke derfor hun sier nei, poengteres det.

Ine har bodd på Vålerenga de siste 23 årene. Thorbjørn Egner er fra Kampen, en håndfull steinkast unna. Hans skuespill «prinsesse Vilikke» er neppe en vanntett metafor her. Egners rollefigur sa ikke bare nei til alt. Hun var også misfornøyd, negativ, usympatisk og sur og skyldte på andre for det meste. Det er bare det med «vilikke» som passer på Ine.

Innad i Høyre er hun også kjent for å være privat. Hun snakker lite eller ingenting om det livet hun lever utenfor politikken. Og en ting er at hun ikke snakker om dette internt, hun snakker selvsagt enda mindre gjerne om dette offentlig.

Skyldes det sjenanse? Eller er hun bare en person som synes politikken er det eneste det er viktig å snakke om i offentligheten?

Det er lite fokus på personlige spørsmål for utenriksministre og forsvarsministre. For partiledere er dette som regel helt annerledes. Vi vil vite hvem dere er, hva slags liv dere lever, hvor dere kommer fra!

Og ikke minst gjelder dette hvis man skal lede et parti som er så stort at det kan få statsministeren. Da blir man reelt, om ikke formelt, landets øverste leder (sorry, Konge). Da vil vi velgere hvem det er som skal lede oss. Jeg har grunn til å tro at Ine vet dette. Og at det ikke er et positivt argument for henne når det kommer til spørsmålet om å gå helt til topps i norsk politikk.

Ine er for eksempel skilt, men har beholdt etternavnet til sin tidligere ektemann, Øystein Søreide.

Den første statsministeren fra Vålerenga, du?

Forbindes hun med Vålerenga? Hun holder med fotballaget, forsikrer hun i hvert fall. Forbindes Ine med Oslo i det hele tatt? Er hun ikke veldig lik en viss statsminister fra Ris? På hjemmebane først og fremst i utlandet? Utenrikspolitikk og forsvarspolitikk? Siden 2005 har hun utelukkende jobbet med saker som handler forhold ikke bare utenfor byens, men også landets, grenser.

Da hun slapp nyheten om at hun tar gjenvalg var det selvsagt utenriks- og sikkerhetspolitikk hun fokuserte mest på. Først helt nederst i sin post på Facebook skrev hun:

«En viktig motivasjon for Ã¥ vinne valget er ogsÃ¥ Ã¥ skaffe Oslo en mer byvennlig regjering. Oslo er en fantastisk by, men har ogsÃ¥ noen spesielle utfordringer blant annet nÃ¥r det gjelder levekÃ¥r og kriminalitet. Det trengs en regjering som tar storbyutfordringene pÃ¥ alvor. Det ser ikke ut til Ã¥ være en prioritet for Arbeiderpartiet og Senterpartiet».

Det var da noe, men det er ikke mye!

Noen barrikadestormer for Oslos helt spesifikke interesser finner vi neppe i Ine.

Det er et snaut år til landsmøtene til Høyre og Arbeiderpartiet. Er alt virkelig hogd i stein?

Å være politisk redaktør og kommentator er kanskje ikke all verden, men det er i hvert fall bedre enn å jobbe – og gir dessuten unike muligheter til å fabulere og spekulere om mangt og meget uten å ta ansvar for noe som helst.

For eksempel kan man finne på skrive sånne ting som dette:

Tenk hvis Høyre plutselig faller kraftig på meningsmålingene til høsten og utover vinteren. Husk at Høyre har falt flere prosentpoeng siden Sindre Finnes' aksjehandel ble kjent rett etter kommunevalget i fjor. Tenk hvis Frps positive tendens i samme periode fortsetter. Tenk hvis Venstres Guri Melby får et lite oppsving på Høyres bekostning.

Erna Solberg har sagt at hun fortsetter som partileder og statsministerkandidat så lenge det er en fordel for Høyre at nettopp hun har vervet, at andre etter alt å dømme vil gjøre det dårligere (og dessuten ikke har vært villige). Tenk hvis Erna Solberg utpå nyåret kommer til at nok er nok.

Vil hun i tilfelle gjøre som hun gjorde i 2009? Vil Erna, eller andre, legge et press på Ine for at hun skal si ja til å ta over. Det tror jeg de vil. Tror jeg at Ine, til slutt, vil si ja? Det tror jeg også.

Tenk hvis Erna Solberg taper valget som borgerlig statsministerkandidat neste høst. Da vil Høyre måtte ha ny leder. Vil det da være Ine som alle peker på? Det kan godt hende. Eller vil det i en slik situasjon være nåværende 1. nestleder Henrik Asheim som rykker opp?

La oss for all del forlate de ville spekulasjonene her:

Tenk hvis Ap og Jonas gjennom hele høsten og utpå nyåret fortsatt ligger og skvalper et par prosentpoeng under 20-tallet? Hva gjør Aps landsmøte da? Lar statsministeren sitte, men velger ny partileder? Hvem vet. Velger partiet i tilfelle den som har flest som jobber for sitt kandidatur internt, nestleder Tonje Brenna (36)? Eller den som gjør det desidert best på meningsmålingene, nestleder Jan Christian Vestre (37)?

Blir det en statsministerduell i september 2025 mellom juristene Ine Eriksen Søreide fra Vålerenga og Jan Christian Vestre fra Nordberg? Jeg vet ikke. Men jeg vet at det var artig å skrive det i avisen.