Det er lett å redde Oslofjorden

Det er lett å redde Oslofjorden

Jeg var den rare, lille gutten i altfor stor våtdrakt som elsket å tilbringe sommerdagene flytende mellom fjæresteiner og tareklaser for å se på krabber og småfisk.

I dag, nesten 40 år senere, er mye av livet i Oslofjorden borte eller i ferd med å forsvinne for godt. Hvorfor gjør vi ikke mer for å redde den?

FORSVINNER: Livet i Oslofjorden er i ferd med å forsvinne for godt. Foto: Fredrik Myhre (WWF Verdens naturfond)

Fra fjordens rikdom …

Oslofjorden var en gang en av de rikeste fjordene av sitt slag i verden. Frodige sukkertareskoger var et vanlig syn langs fjordkanten, det var hummer i nærmest hver eneste steinrøys på havbunnen, og bestandene av sild og brisling var så store og mektige at mange kom langveis fra for å delta i det rike fisket.

Og det var ikke bare mennesker som kom for å høste av fjordens rikdom. Også en rekke enorme kjemper stakk innom Oslofjorden for å spise.

Finnhvalen var ikke et sjeldent syn i vannskorpa der den med sitt enorme gap slukte i seg tusenvis av fisk i et jafs. Hundretalls av makrellstørjer, hver på flere hundre kilo, kom gjerne dundrende inn i fjorden med sine torpedolignende kropper i et etegilde uten like.

Og som om ikke det var nok, svømte også et av verdens lengstlevende dyr, nemlig haien håkjerring, rundt i de dypere delene av fjorden.

Jeg så selvsagt ikke disse enorme rikdommene med mine egne øyne der jeg duppet rundt i en altfor stor våtdrakt mellom blåskjell og sagtang midt på 80-tallet. Ikke visste jeg heller at disse artene en gang hadde hatt Oslofjorden som sitt hjem. Til det var fjorden allerede i for dårlig stand etter mange tiår med overfiske og forurensing.

… til den fattigste fjorden i verden

Men det er spesielt én ting som jeg husker godt: Det er den fisken som oftest bet på kroken da jeg sto på svaberget på Jeløya og prøvde lykken med fiskestanga. Og det var torsken.

BORTE: Tidligere var det torsken som oftest bet på kroken i Oslofjorden. Nå er den nærmest helt borte. Foto: Fredrik Myhre (WWF Verdens naturfond)

Det skjedde jo nesten aldri at jeg ikke kom hjem og vekket mamma med torsk til frokost etter å ha stått opp i femtiden for å rekke å ta noen kast før den første morgensolen traff ansiktet. Nå var det riktignok mamma som måtte fram med stekepanna og tilberede fisken, men det var en magisk følelse å sitte der ved kjøkkenbordet med selvfanget torsk til dagens første måltid.

Dessverre synes dette nå å være et minne fra en svunnen tid, og Oslofjorden har i dag blitt en av de aller fattigste fjordene av sitt slag i verden.

Torsken er nærmest helt borte, og der det før i tiden var frisk sagtang og frodige områder med sukkertare som huset yrende liv, er det i dag «lurv» som regjerer. Jeg finner denne slimete trådalger nesten overalt hvor jeg dykker.

SLIMETE: Fredrik Myhre finner mye slimete trådalger i Oslofjorden. Foto: Fredrik Myhre (WWF Verdens naturfond)

På de grunneste partiene vokser den gjerne sammen med den skumle fremmedarten stillehavsøsters, som et illevarslende signal om at fjordens tilstand er i historisk dårlig forfatning. Sammen danner de et kveldende teppe som hindrer mye av det opprinnelige dyrelivet i fjorden fra å få fotfeste.

Så hva må egentlig til for å få Oslofjorden opp igjen til gammel storhet? Er det mer vi trenger å vite om tilstanden før vi kan gi rett medisin?

Sannheten

Sannheten er at det eneste vi virkelig trenger er at politikerne våre gjør ord om til handling. Kunnskapen er nemlig stor, og rådene fra landets fremste eksperter er klare.

Vi må redusere avrenning fra jordbruket ved å forby høstpløying. Vi må minimere nitrogenutslipp ved å ha langt strengere krav om rensing av avløpsvannet. Vi må få på plass strengere regler for både fritidsfiskere og yrkesfiskere og innføre et fiskeforbud som tar bedre vare på truede arter som torsk og hummer.

Vi må innføre flere og bedre verneområder basert på hva havforskerne anbefaler, ikke hva næringene ønsker. Og vi må hindre at plast og annen type forsøpling havner i Oslofjorden ved å gå over til en sirkulær økonomi og å redusere forbruket.

SØPPEL: Fredrik Myhre finner mye søppel på dypet i Oslofjorden. Foto: Fredrik Myhre (WWF Verdens naturfond)

Vi har løsningene, det vi mangler er politisk vilje og ikke minst handling.

Hvis ikke et av verdens rikeste land, med en stolt forvaltningshistorie og havforskere i verdensklasse, klarer å ta vare på én fjord – hvordan skal vi da kunne forvente at andre land tar vare på sine naturverdier? Hvordan skal vi da klare å ta vare på alle de havområdene vi mennesker i fellesskap trenger for å overleve?

STATSBESØK: Fredrik Myhre forklarer Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide om hvor vi skal dykke i Oslofjorden. Foto: Elena Solberg (WWF Verdens naturfond)

Jeg har etter hvert selv blitt far til to barn, og nå er det de som har med seg dykkermaska ut mellom fjæresteinene. Det er ikke mye de ser, og sånn vil det dessverre være i en stund fremover.

Men om vi faktisk får til å gjøre ord om til handling, så vil også mine to små dykkere – og ikke minst deres barn – kunne få oppleve en friskere og rikere Oslofjord. En fjord der livet kommer tilbake og frodige naturverdier igjen kan høstes av. Både av oss mennesker og naturens majestetiske kjemper.