Sylvi Listhaugs mirakel vekker Fremskrittspartiet til live
FORVANDLINGEN: Sylvi Listhaug var en sint politiker med kors, men har gjenoppstått som en smilende og samlende leder for Fremskrittspartiet.
Sylvi Listhaugs mirakel vekker Fremskrittspartiet til live
Da Sylvi Listhaug overtok som partileder og parlamentarisk leder i mai 2021 var snittet av meningsmålingene faretruende nær 10 prosent.
Nå nærmer partiet seg 20 prosents oppslutning og alle piler peker oppover.
Gjennom partihistorien har Fremskrittspartiet vært dyktige til å profilere seg på sakene som engasjerer folk, og det har krevd krevende omskiftninger for partimedlemmer som varierer fra tradisjonelle og nasjonalistiske på den ene siden, til tydelige liberalister på den andre.
I dag surfer partiet høyt på gallupene med to veldig ulike politikere: Ungdomslederen Simen Velle har en narkotikasak i bagasjen, mens partileder Sylvi Listhaug har tatt av seg korset og tonet ned innvandringskritikken.
Til sammen skaper de inntrykk av Fremskrittspartiet som det eneste rene alternativet på høyresiden for folk som ønsker sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep – for å sitere det opprinnelige partinavnet.
På Norstats siste måling belønnes det med 18,5 prosent oppslutning – den sterkeste posisjonen på åtte år på den målingen!
NB! Hold deg oppdatert: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!
NRKs oppsummering er ganske god – hun truer Støre, ydmyker Vedum og gir Erna Solberg hodebry.
Morgenbladets kommentator spør om Sylvi Listhaug har blitt mer dempet og moderat, og skriver at hun fremstår som «mer moderert, velstelt og velfrisert enn før» og siterer partikilder som mener at «den en gang så kontroversielle sunnmøringen har gjort en bevisst og nødvendig tilpasning for å representere bredden av partiets politikk og fløyer»,
Medvind gir medgang
Jeg tror forklaringen har noe for seg, men at det viktigste er at omverdenens tolkning av Sylvi Listhaug også har endret seg. I en periode ble alt hun tok i til gråstein og ulike pressutspill ble mistolket til det groveste for å fremstille henne som en mørk og innvandrerfiendtlig kristenfundamentalist.
De siste årenes medvind gir også flyt i mediene og medgang. Sylvi Listhaug trenger ikke dra utspillene til de ekstreme, og kan bruke sin gode nese for saker og standpunkter som gir positiv presseomtale. Som mediepolitiker minner hun mer om Carl I. Hagen i hans glansdager, enn om Siv Jensen som ansvarlig finansminister.
Mens regjeringen anerkjenner Palestina, kritiserer Sylvi Listhaug det hun oppfatter som en belønning til terroristene i Hamas og besøker det israelske ambassaden.
Hun går til frontalangrep på Rødts partileder Marie Sneve Martinussens aksept av kommunisme og sammenligner ideologien med fascismen, nazismen og islamismen.
Tilpasningsdyktig
I Morgenbladet vektlegger Sylvi Listhaugs tidligere nære medarbeider Espen Teigen hennes evne til tilpasning og spår at Sylvi Listhaug vil endre seg når valgkampen nærmer seg. Det tror jeg er helt korrekt.
Sylvi Listhaug er åpenbart nasjonalistisk og konservativ i verdispørsmål. Hun er kritisk til høy innvandring og dårlig integrering, og det går ikke hudfarge eller religion, men på kostnader. Nylig gikk hun eksempelvis hardt ut mot ukontrollert innvandring av ukrainske flyktninger.
Samtidig ønsket hun å markedstilpasse landbruket og ønsker mye kraftigere skatte- og avgiftsnedsettelser enn Høyre.
Alt dette er gode saker å profilere partiet på.
Blå totaldominans og rødt lys for Jonas Gahr Støre
Fremskrittspartiets fremgang er dårlig nytt for Jonas Gahr Støre og hans Arbeiderparti/Senterparti-regjeringen. På snittet av de siste målingene har Høyre og Fremskrittspartiet 42,5 prosent oppslutning og er mer enn dobbelt så store som Arbeiderpartiet.
Senterpartiet er i krise og er nå jevnstort med et revitalisert Venstre. Og når også Kristelig Folkeparti er over sperregrensen, har de fire borgerlige partiene et klart flertall med 95 mandater.
Sylvi Listhaug har utført et mirakel som har ledet Fremskrittspartiet ut av dødsskyggens dal. Nå kan hun kaste korset og lede et parti som spenner fra ultraliberalister til dypt religiøse og nasjonalkonservative velgere.