MDG har meldt seg ut av virkeligheten
MDG har meldt seg ut av virkeligheten
(Avisa Oslo): De siste årene har det bare vært Fremskrittspartiet og Rødt som frivillig har plassert seg på sidelinjen av arenaen der kampen spilles. Kanskje er det enda mer treffende å si at de har satt seg på tribunen. Nå har denne klubben altså vokst til tre partier.
Hva det er jeg snakker om?
At MDG stemte nei til hele Oslopakke 3 i bystyret. Vi kan kalle det «OPtrexit». Mens SV, Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og KrF stemte ja.
Det hadde altså ikke noe å si for vedtaket at MDG stemte imot. Fortsatt er det et stort flertall i bystyret som sier ja til den store samferdselsavtalen mellom Oslo og Akershus, og Staten.
Så hvorfor gidder jeg da å mase med MDGs nei, det hadde jo ingen konsekvenser?
Vel, jo, fordi jeg fornemmer at denne utmeldelsen er et tegn i tiden. Kjedelige kompromisser er ikke på moten. «My way or the highway» er på moten.
Og fordi MDGs snuoperasjon kan ha konsekvenser for legitimiteten til Oslopakkene på sikt, som vi skal komme tilbake til.
Jeg må innrømme at MDG har imponert meg de siste ti årene. Og nå tar jeg ikke stilling til politikken deres, men hvordan de har arbeidet politisk. De har deltatt. De har gått inn i sakene. De har søkt makt.
De har fått fram en imponerende rekke av dyktige politikere. De har ikke vært redde for å få møkk på hendene. De har brukt systemet – byråkratene i byrådsavdelingene og etatene – til sin fordel.
Inntil valget i 2015 hadde de borgerlige, ledet av Høyre, styrt Oslo i 18 år sammenhengende. Men nå fikk de rødgrønne partiene flertall, hvis man regnet med Rødt. Dermed kunne Aps Raymond Johansen lage sitt byråd som ble sittende i åtte år.
Under tvil bestemte MDG seg for å bli med i dette byrådet. Det var ingen selvfølge. MDG hadde ingen erfaring med å søke makt, og dermed heller ikke med å bli holdt ansvarlig for det som ble bestemt. Partiet var også Norges yngste og minst erfarne.
Partiet var stiftet som i protest og opprør mot de etablerte partiene og systemet. Tilliten til samfunnets politiske institusjoner var liten, mistenksomheten stor.
Jeg har snakket med mange i MDG i Oslo som beskriver det nærmest som et politisk-kulturelt sjokk da partiet erfarte at det som ble bestemt i byråd og bystyre faktisk ble satt ut i livet. Av byråkratiet. Hva skjer? Systemet virker. Sykkelveiene blir faktisk bygd!
I 2015 fikk MDG 8,1 prosent av stemmene, en framgang på hele 5,7 prosentpoeng. De ble tredje største parti i bystyret. Etter fire år med byrådsmakt fikk MDG 15,3 prosent. Det må man kunne kalle en suksess. I 2023 gikk partiet riktig nok tilbake til 10,2 prosent, og de borgerlige tok makten, men dette var likevel tredje valg på rad der MDG ble byens tredje største parti bak Høyre og Ap.
Sjefen gjennom åtte år i byråd, Raymond, hadde tapt, og Høyres Eirik Lae Solberg skulle ta over som byrådsleder.
Men var MDG utslått, som landspartiet ble da de ikke kom seg over sperregrensen på fire prosent til Stortinget i 2021? Var de bitre og sutrete? Nei da! Bare et par dager etter valgnederlaget hadde Oslo MDG fattet et nytt vedtak. De ville inn i byrådsforhandlinger! De ville laget et nytt flertallsbyråd bestående av Høyre, Venstre og MDG!
Jeg må innrømme at jeg ble imponert over dette. Over tilslagsevnen.
Dette var uvanlig resolutt og effektivt politisk håndverk. Og det viste vilje til makt. Vi vil ikke stå på sidelinjen. Vi vil være på banen! Venstre ønsket denne løsningen.
Men Høyre satte foten ned. (Det er verdt å merke seg at Trondheim, som i forrige uke fikk sitt første byråd noensinne, bestående av akkurat disse tre partiene). Det ble bare Høyre og Venstre i byråd, MDG ble henvist til opposisjon.
I løpet av den relativt sett korte perioden MDG har opptrådt som et maktparti er det også verdt å merke seg at partiet i fjor for alle praktiske formål sa ja til norsk medlemskap i EU. I Oslo er folk i MDG, som Eivind Trædal, nærmest misjonerende i sitt syn på unionen. Begrunnelsen er at man må være med der beslutningene tas. MDG har altså tro at på at folk i Brussel vil høre på dem! Altså en tro på at politiske systemer fungerer at the end of the day.
Hva er Oslopakke 3 for noe rart?
Det er den overordnede planen for utbygging og finansiering av kollektivtrafikk og veier i Oslo og Akershus. I vinter har forhandlingene pågått. Fra Oslos side har Høyre, Venstre og Ap sittet i forhandlingsutvalget. Dette er de samme partiene som representerte Akershus.
Man endte opp med den største bompengepakken i norsk historie. Fram til 2045 skal det brukes nesten 100 milliarder kroner. 96 prosent går til kollektivtrafikk, sykkel og gange.
Hvordan kan MDG gå imot dette? Hva slags sekterisme tar tatt bolig i dem?
Har ikke MDG støttet Oslopakke 3 mens de selv satt ved makten, kanskje? (De stemte imot i 2012, da).
Jo, det har de. MDG er da også tilhengere av det meste som står i avtalen som bystyret vedtok i sitt siste møte før sommerferien.
Men tre prosjekter er partiet vilt imot.
Og viktigst av alt er dette: I Oslopakke 3 settes det av 2,5 milliarder kroner til utbygging av E18 Vestkorridoren. Motstand mot hele dette prosjektet er kanskje MDGs aller største sak i moderne tid. Det settes av langt mindre penger til planlegging av E6 Oslo Øst, kalt Manglerudtunellen, som er MDGs nest største sak.
Og Høyre fikk gjennomslag for å starte planleggingen med sikte på å bygge Røa-tunnelen, kampsak nummer én i Vestre Aker Høyre siden steinalderen, og hvor Høyre har over 50 prosent av stemmene.
Disse tre prosjektene er altså nok til at MDG melder seg ut av den politiske virkeligheten.
Logikken er: Utbygging og forbedring av motorveiene i Oslo, og til og fra byen, vil ubønnhørlig øke biltrafikken i Oslo.
«NÃ¥r de stemmer mot OP3 abdiserer MDG som styringsparti», skriver en sentral politiker til meg pÃ¥ SMS.
«Etter mitt syn er det total ansvarsfraskrivelse og en resignasjon fra MDG som styringsparti», skriver en annen.
Det var gruppeleder Sirin Stav, miljø- og samferdselsbyråd de siste to årene før skiftet, som målbar den nye linjen fra bystyrets talerstol. Argumentasjonen var ikke blendende, for å si det sånn. Og på meg virket det som om hun skjønte det selv, mens hun hadde ordet, at dette flyr ikke.
Og Stavs innlegg falt brutalt til marken da SV, som er helt enig med MDG i sak, rett etter gikk på talerstolen og fortalte byens innbyggere at partiet stemmer ja til OP3. Slik unngikk SV at noen tenkte at de er en sekt. SV fremsto voksne og ansvarlige.
For alt dette er veldig rart av MDG.
Oslo 20230810. MDG med Sirin Stav (m.). starter valgkampen i Oslo torsdag med en fotballkamp på Jernbanetorget. Foto: Lise Åserud / NTB
Det rareste er dette med E18 Vestkorridoren og E6 Oslo Øst Manglerudtunellen. For det første er det ikke Oslo som bestemmer om disse prosjektene blir noe av. Det er storting og regjering. Det burde MDG vite. Og storting og regjering har i vår kastet begge prosjektene ut av Nasjonal Transportplan (NTP) på ubestemt tid, selv om Stortinget, mot Oslos vilje, vedtok dette så sent som i 2020.
Prosjektene er stein døde for tiår framover. MDG vet at planleggingsmidler til begge disse gigantutbyggingene er ren symbolpolitikk uten noen troverdig plan for finansiering. De er bare med i OP3 fordi det sto i Høyres program at de skulle være med.
MDGs halmstrå er at dette likevel kan skje, en gang i framtida. Tynne greier. For hva er det som ikke kan skje om 30–40 år?
Hva så med det siste, og langt mindre, prosjektet, nemlig Røa-tunnelen?
Jeg er klar over at dette nå ligger inne i OP3 som et prioritert prosjekt. Det er Høyres store prestisjesak. Men det er ikke det samme som at det blir noe av.
Tror MDG at Røa-tunnelen blir bygd? Og i tilfelle når? Jeg tror ikke MDG tror at Røa-tunnelen blir bygd.
Tror jeg at den blir bygd?
Med en pistol mot tinningen?
Eh, nei, jeg tror nok ikke det. Det er en viss sjanse for at jeg tar feil, men jeg tror at prislappen blir for drøy målt opp mot nytten for hele byen.
Lokaldemokratiet i Oslo er en vanskelig, og ikke minst eksotisk, størrelse. For det første er vi som de eneste i landet både fylke og kommune. Det gir i seg selv en svært uoversiktlig styringsstruktur. For det andre er vi hovedstad, med nesten hele styringsverket og statsadministrasjonen fysisk til stede, Slottet inkludert, stort sett plassert innenfor Ring 3.
Du skal være en meget opplest og skarp iakttaker for å peke ut de genuine Oslo-sakene i en by der de tre forvaltningsnivåene vi ellers holder oss med i Norge svært ofte smelter sammen til ett: Når styrer vi egentlig oss selv? Hva bestemmer vi? Hvem har det politiske ansvaret når noe går galt? Byrådet og bystyret? De 15 bydelene? De 19 etatene? Stortinget? Regjeringen?
Jeg har snakket med byrådsledere som ikke greier å svare i hele setninger når jeg bringer disse forholdene på bane.
Det er fort gjort å konkludere med at vi i det daglige er en lapskaus av kommune, fylke, by og stat og Fandens oldemor. Selv om vi bor i Norges desidert beste by!
Oslopakke 3 er i så måte en unik konstruksjon som bryter litt med kaoset vi lever med ellers. Gjennom Oslopakkene har vi fått en tillit av Staten til å styre mye av finansieringen selv. For det er fra Staten – og bompengene – at inntektene kommer. Men denne tilliten fra staten til å bestemme selv bygger på at vi greier å bli enige i forhandlingene, hevder enkelte.
Og enigheten må være såpass stabil at den ikke går i oppløsning ved hvert lokalvalg. Da bør Oslo unngå å få marginale flertall bak pakkene.
MDGs nye alenegang, hvor de setter seg i samme båt som fløypartiene på ytre høyre og venstre fløy, er ikke i Oslos langsiktige interesse.
Jeg er overrasket over at MDG må ha fått det for seg at det er i MDGs interesse.