Phantom Fury

Phantom Fury

Ut med det nye og inn med det gamle. Boomer-skytespillene er kommet for å bli, så mye er klart nå. Den nostalgiske følelsen av gamle dager, opplevelsene fra fortiden da livet kanskje ble oppfattet som litt lettere og mer bekymringsløst. Det er lite som kan konkurrere med den rosenrøde følelsen, og mange utviklere har blitt flinke til å utnytte den. Det gjelder også danske Slipgate Ironworks, hvis katalog er full av retro-modernistiske hyllester.

Ghostrunner, Rise of the Triad, Ion Fury, Graven og Kingpin Reloaded er bare noen få eksempler på hvordan moderne teknologi og nostalgi kan forenes. En oppskrift de nå vender tilbake til med Phantom Fury, der den kjepphøye Bombshell nok en gang settes opp mot en tilsynelatende uendelig strøm av 90-tallsduftende ruskprikker. Men å bare hentyde til den nostalgiske siden av Phantom Fury er også å gjøre tittelen en bjørnetjeneste.

Phantom Fury

Til å begynne med er det lett å avfeie Slipgate Ironworks’ åndelige oppfølger til Ion Fury som nok en i en lang rekke boomer shooters – deja vu. Men hvis du skraper litt i overflaten og bruker litt tid på det, blir det tydelig at det er langt større ambisjoner her. Phantom Fury nøyer seg ikke med å kopiere det som har blitt normen for sjangeren.

I det som nå er Shelly Bombshells tredje rodeo, har deler av opplevelsen blitt modernisert med spillmekanikker som ikke nødvendigvis matcher de visuelle aspektene ved Phantom Fury. Misforstå meg rett, dette er ikke negativt – det er bare litt uventet. For uten å røpe for mye, skjønner man raskt at utviklerne har latt seg inspirere av for eksempel Half-Life 2.

Dette merkes ikke minst i miljøene som har fått lov til å bli mer ekspansive og komplekse, med et tydelig økt fokus på interaktivitet. Gjenstander kan plukkes opp, studeres og flyttes i langt større grad enn tidligere, noe som utnyttes godt i spillets mange gåter som gir kjærkomne avbrekk fra skytingen. Phantom Fury er også langt mer filmatisk i sin presentasjon enn studioets tidligere titler, med sekvenser hentet fra eller inspirert av Hollywood.

Phantom Fury

Resultatet er en visuelt spektakulær, men tidvis frustrerende opplevelse, som i skrivende stund trenger mye finpuss for å nå forgjengerens nivå. For selv om jeg setter stor pris på mange av Slipgate Ironworks’ tidligere spill, og er imponert over deres vilje til å utvikle seg i stedet for å stole blindt på de nostalgiske aspektene, etterlater Phantom Fury mye å ønske.

Bortsett fra den glitrende presentasjonen, og ja det er verdt å nevne en gang eller to – en direkte referanse til voodoo-generasjonen. Vi finner også et overraskende grått og kjedelig våpenarsenal, som gir lite tilfredsstillelse. Det, sammen med fiendenes evne til å absorbere ammunisjon som svamper, skaper et visst problem.

Shelly føles aldri som den bomben hun er utpekt til å være, det er ikke noe trøkk her, og den rå euforien jeg så ofte forbinder med sjangeren, finnes rett og slett ikke her. Phantom Fury er rett og slett en upolert opplevelse med utrolig mye potensial, men som egentlig burde ha fått koke noen måneder til før utgivelsen.

Interaktiviteten, bredden i eventyret og den visuelle innpakningen er helt enestående, og i de beste øyeblikkene er Phantom Fury blant det mest imponerende du kan finne i sjangeren i dag. Et uutholdelig imponerende stykke håndverk og et kjærlighetsbrev til glansdagene på begynnelsen av 2000-tallet, krydret med en god dose moderne sensibilitet. Og hvis du kan leve med de nevnte feilene og ikke har noe problem med en (stor) utfordring. Da er det bare å kaste seg ut i det.

Personlig vil jeg nå legge Phantom Fury på hylla i noen måneder for å komme tilbake senere i sommer, når Slipgate Ironworks forhåpentligvis har fått tid til å balansere opplevelsen og forbedre følelsen av det relativt omfattende våpenarsenalet som spillet byr på. For det er unektelig mye å la seg imponere, forbløffe og underholde av her, selv om det i skrivende stund er i relativt upolert form.