Kutt norske klimamål og kjøp utslippskutt i utlandet
Kutt norske klimamål og kjøp utslippskutt i utlandet
Klimaministeren og jeg har en ting felles. Ingen av oss aner hvordan Norge skal nå målet om å kutte klimagassutslippene innenlands med 55 prosent innen 2030.
Etter 24 år har vi klart å kutte 4,6 prosent, så det er åpenbart umulig med dagens politikk, var min konklusjon i en Nett på sak der jeg karakteriserte våre innenlandske klimamål som en gigantisk bløff til ekstreme kostnader.
Innlegget irriterte statsråden fordi jeg påpekte problemene uten å foreslå noen løsning. Nå kan man kanskje mene at nettopp det er klimaministerens jobb, men hvis man leser svarinnlegget hans nøye, så har han ingen løsninger på problemet – og han treffer heller ikke den naturlige konsekvensen av faktaene vi stort sett er enige om.
Dropp dyre symboltiltak
Norske politikere er ikke villige til å gjennomføre de brutale tiltakene som skal til for at Norge skal kutte klimagassutslippene med 55 prosent. Et eksempel er jordbruket, det Arbeiderpartiets regjeingskollegaer i Senterpartiet stritter imot ethvert negativt tiltak for bøndene.
I stedet bruker man 17 milliarder kroner på å elektrifisere oljeplattformene i Nordsjøen og planlegger en naturødeleggende elektrifisering av ilandsføringsanlegg og prosessering av gass på Melkøya utenfor Hammerfest.
I stedet for å bruke gasskraft for å hente opp og raffinere olje og gass, skal vi altså bruke elektrisitet slik at den samme gassen kan selges til Europa og forbrennes der.
Råd nummer én er enkelt: Dropp symboltiltak i ti milliarders-klassen!
Svake argumenter
Klimaministeren drøfter om det kunne være fornuftig å konsentrere seg om å kjøpe billige klimagassutslipp i utlandet, fremfor å gjennomføre dyre innenlands – men konkluderer på en merkelig måte at vi må ta de dyre innenlands som en slags næringsutvikling for grønne næringer.
Dette er en livsfarlig argumentasjon som har ført mange politikere på ville veier fordi milliardene ruller ut med en tåkefull begrunnelse som verken er grønn eller lønnsom, men en ugjennomtrengelig blanding av verken særlig grønn eller særlig lønnsom.
Et eksempel er batterifabrikker. Det er foreløpig lite som tyder på at Norge er verdensledende og følgelig svært risikabelt, og vi bør absolutt ikke kaste oss inn i en subsidiekrig.
Råd nummer to er derfor: Ikke bruk blandingsargumenter som ikke holder vann, du må kunne regne hjem klimagasskuttene for seg.
Bruk strømmen fornuftig
Vedtaket om å tillate Google å bruke inntil fem prosent av norsk vannkraft på å lage et datasenter med maksimalt 100 arbeidsplasser i Skien er et eksempel på en pervertert liberal strømpolitikk, der politikerne ikke forsøker å styre strømmen i en næringslivsvennlig og klimapositiv retning. Nå er Statnetts rolle begrenset til å være køordner, og da er det underordnet at Google ikke skaper verdier i Norge – og heller ikke betaler skatt her.
Å la tradisjonsrike gode norske bedrifter gå nedenom fordi strømmen selges ut av landet eller øremerkes til Google-datasenter eller batterifabrikk i Arendal er ikke noen god klimapolitikk.
Råd nummer tre: Prioriter strøm til grønn omstilling
Hva må gjøres?
Norge må ha ambisiøse – men realistiske – mål for å kutte klimagassutslipp både i Norge og i utlandet, men viktigst er kutt som er billige og betyr mest globalt.
Etter at utslippene steg de første 10-15 årene, så har de falt med rundt en million tonn CO2 årlig de siste fem-seks årene. Det peker på at det er realistisk at vi når 40 millioner tonn CO2 innen 2030.
Hvor kan det kuttes innenlands, hvis vi ser bort fra olje- og gassutvinning (som bør bruke gass som uansett ellers ville blitt forbrent):
- Industrien: 11,5 millioner tonn
- Veitrafikken: 8,7 millioner tonn
- Annen transport: 7,7 millioner tonn
- Avtall og andre kilder: 3,8 millioner tonn
- Jordbruk: 4,6 millioner tonn.
Råd nummer fire: Hvis man absolutt skal ta kuttene innenlands, så kommer man ikke unna brutale konsekvenser for hjertebarn som industri, jordbruk og veitrafikk.