Dustborn: En roadtrip gjennom et fragmentert Amerika

Dustborn: En roadtrip gjennom et fragmentert Amerika

Norske Red Thread Games har alltid hatt historier i sentrum av sine spill, og med tanke på at studioet spant ut av Funcom og lagde Drømmefall Kapitler for å fullføre fortellingen om April Ryan, Zoë Castillo og resten av gjengen fra Drømmefall: Den Lengste Reisen er det kanskje ikke så rart. Med Draugen i 2019 beviste de igjen at vi kan forvente spennende og intrikate narrativ uten entydige svar fra dette lille indie-teamet, og mye tyder på at Dustborn forsøker å by på det samme.

Ord er makt, sies det, og hovedpersonen Pax tar dette bokstavelig i Dustborn. Som en såkalt Anomal har hun evnen til å påvirke andre mennesker med ordene sine, som å bryte dem ned mentalt eller få dem til å tro at de står i fyr og flamme (for en som foretrekker å spille bard-klassen i Dungeons & Dragons med fokus på å håne motstanderne til døde er dette en evne jeg kan respektere). Dette kommer godt med i et alternativt USA anno 2030 der historien mildt sagt tok en litt annen retning etter at attentatet på John F. Kennedy ikke gikk slik vi kjenner det. Det amerikanske kontinentet er delt opp i mange territorier med ulik grad av lovløshet. Roboter og kybernetiske implantater er en del av hverdagen, og lovløse motorsykkelbander herjer i Utahs ørkenlandskap i beste Mad Max-stil. Ikke optimale forhold for en fire måneder gravid kvinne som tar på seg oppdraget om å frakte en gjenstand fra Stillehavskysten til Nova Scotia, men Pax er heldigvis ikke alene. Sammen med en rekke andre mennesker med usedvanlige evner begir hun seg på en reise østover, og som enhver god roadtrip med respekt for seg selv kan gjengen til Pax også by opp til konsert når ikke lovens lange arm eller lovløse bikere prøver å få has på dem.

Dustborn: En roadtrip gjennom et fragmentert Amerika

Det finnes imidlertid også et annet ordtak: Gap ikke over for mye. Etter å ha spilt gjennom Dustborns tredje kapittel er jeg dessverre redd for at det er dette Red Thread Games har endt opp med å gjøre denne gangen. Her får vi servert et spill som prøver å være veldig mye på en gang, og jeg frykter at dette fort kan gi spillet den samme identitetskrisen som mange av hovedpersonene sliter med.

Et narrativt drevet spill som Dustborn er avhengig av god kjemi mellom spilleren og de varierte og fargerike rollefigurene med all deres bagasje for å ha den nødvendige driven. Det å hoppe inn et par kapitler uti spillet gir meg naturligvis et par begrensninger når det kommer til å kjenne alle detaljene, selv om spillet gir deg tilgang til en tegneserie som formes av historien og hvilke valg du tar underveis. Fra et narrativt perspektiv kan Dustborn minne litt som en blanding av Life is Strange og Telltale-spill som The Walking Dead eller The Wolf Among Us, hvor unge mennesker (og en eldre kar ved navn Theo) med sine eksistensielle problemer formes av deg og valgene du tar på vegne av gruppen. Med en god relasjon kan problemene til rollefigurene bli troverdige og gjenkjennelige slik at de skaper sympati. Om denne relasjonen uteblir risikerer man imidlertid at spilleren blir irritert over reisefølget. Det er naturligvis viktig å ta både traumer, følelser og alternative livsstiler på alvor, også i spillenes verden, men uten den gode relasjonen kan resultatet fort bli frustrasjon over melodrama i stedet for empati ovenfor ekte problemer.

Dustborn: En roadtrip gjennom et fragmentert Amerika

Måten historien din oppsummeres i tegneserieformat passer godt overens med det grafiske uttrykket, som med sin fargerike strek kan minne om subkulturelle tegneserier. At stilen gir noen lette assosiasjoner til fjorårsperlen Hi-Fi Rush er naturligvis ikke å forakte. Samtidig kommer stilvalget med noen kostnader. Bevegelsene fremstår stive, et inntrykk som kontrollsystemet dessverre ikke forbedrer, og ansiktsanimasjonene mangler de ulike nyansene og detaljene som trengs for at de dramatiske tonene skal nå inn til spilleren. Det er lett å like stilvalget når man ser skjermbildene, men etter å ha testet det ut i praksis er jeg litt mer skeptisk.

Denne blandede opplevelsen bæres videre til utforskingen. Med sitt fokus på at spilleren styrer historien er det opp til deg å utforske hver krik og krok av omgivelsene for å se hvilke muligheter du har for å komme deg videre. I demotestens tredje kapittel er du strandet på en bensinstasjon, og ut ifra hvilke valg du har tatt og hvor flink du er til å utforske må du velge mellom å mekke på den rustne pickup-en i garasjen eller tenne på bålet som normalt pleier å fungere som et signal til skumle bikere om at det er tid for fest. Utforskingen fungerer godt til sitt bruk, men på grunn av bevegelsesanimasjonene kan den også føles stiv og saktegående, spesielt hvis man blir gående rundt for å lete etter alle detaljer og muligheter.

Verre er det når det bryter ut kamper, hvor du kastes ut i en sammenblanding av tredimensjonal slåsskamp kombinert med ord-mekanikken hvor du forsøker å vippe motstanderne av pinnen. Ikke en dum idé, hadde det ikke vært for at alle rollefigurene snakker. Hele. Tiden. Når alle skravler og roper i munnen på hverandre og dialogene blir avbrutt hver gang du slenger et ord i fiendens retning slik at de må begynne på nytt igjen, blir det i praksis nærmest umulig å få med seg noe som helst. Resultatet blir en støyende kakofoni som snur det kule om til det masete.

Som en sterk kontrast til kampens kaos fungerer imidlertid konsertsekvensene overraskende godt. Iblant vil spillet gå bort fra sin vanlige formel med utforsking og kamp og plutselig ta form av et rytmespill i stedet. Det er ingen sjangerdefinerende revolusjon vi ser her, men de musikalske opptredenene gir et kjærkomment protestrock-avbrekk i en ellers turbulent opplevelse.

Jeg har i utgangspunktet vært både positiv og nysgjerrig på Dustborn etter å ha sett ulike trailere de siste par årene, men etter noen timer med historien er tonen dessverre noe mer lavmælt. Det er absolutt noe å hente her, og de som lar seg appellere av tanken om å spille som et rockeband på tur gjennom et fragmentert Amerika i et spill som blander Life is Strange, The Walking Dead og rytmespill bør fortsatt ha Dustborn på radaren når det lanseres 20. august. Problemet er bare at når man prøver på mange ulike ting samtidig, står man i fare for ikke å mestre noen av dem. Med mindre balansen viser seg å være bedre i sluttproduktet er jeg redd det er dette vi ser her.