Det er barna våre dere gambler med
SKRIKET som sitter fast i halsen min er meg som prøver å tale barnas sak.
Det er barna våre dere gambler med
(Rana Blad): Jeg elsker å være pedagog, jeg tror også at jeg er en ganske god pedagog. Men jeg hater rammene som vi skal utføre jobben innenfor. Jeg hater at kommunen setter sektorer opp mot hverandre, jeg hater hvordan staten ignorerer fagfolk og hvordan de lukker øynene for utfordringene utdanningssektoren står ovenfor.
Det er som en togkrasj du ser er i ferd med å skje, men skriket ditt setter seg fast i halsen og ingen får stoppa det som utspiller seg fremfor øynene våre. Men det er ikke skinner og lokomotiv, det er utdanningsløpet fra barnehage gjennom grunnskolen og toget som sporer av er våre barn og unge.
Hva skjer når profesjonstrøttheten slår inn for full kraft? Hvor lenge kan man jobbe i en sektor som gradvis får svakere rammer? Hvor lenge kan man lene seg på at det å jobbe med barn og unge er et kall?
Når den emosjonelle belastningen å jobbe blir så stor at det setter seg i magen.
Når kunnskapen vår om hva som er for barns beste ikke lar seg omsette i pedagogisk praksis. Når kvalitet måles i effektivitet og effektivitet måles ut fra hvor mye penger man kan spare.
For det er i det bruddet mellom forventninger og rammer at motivasjonen og gløden siver ut. Der hvor du saumfarer Finn etter stillinger som gjør at du ikke går hjem fra jobb og føler at du ikke rekker til. At du ikke fikk sett, hørt og møtt barna på en måte som de fortjener. Du hadde ikke tid, du måtte prioritere der det brann. Tidlig innsats blir et fjernt ideal og haltende etter for å lappe en ødelagt barndom med Hello Kitty-plaster og gode intensjoner blir normen.
Politikere som med bekymra mine ba oss om å huske på de sårbare barna i 2020 synes å glemme fort. Når åpne barnehager igjen var et faktum forsvant bekymringen som dugg i solskinn og igjen kan man fortsette og nedprioritere de som trenger det mest.
Skolevegring, psykiske vansker, unge som faller utenfor, voksne som aldri fikk bli det de kunne ha blitt. Det er kostnaden av effektivitet i barnehage og skole.
Skriket som sitter fast i halsen min er meg som prøver å tale barnas sak, men hvor lenge er det mulig å rope uten å få svar? Jeg tror jeg har nådd smertegrensa mi.
Jeg leser om hvor mange som forlater yrket, som aldri ser seg tilbake. Jeg leser om hvor mange som vurderer å forlate yrket. Jeg leser om mangelen på vikarer og kjøpestopp. Jeg leser om rammene for de kommunale barnehagene og vet at dette er det jeg i min barnehage skal forholde meg til i årene fremover. Det kan jeg ikke tåle så inderlig vel. Da kan jeg ikke se bort og si «det skjer heldigvis ikke hos oss».
Det er barna våre dere gambler med, det går jeg ikke med på. Det vil jeg ikke være en del av lengre.
Er du forelder, besteforelder, tante eller onkel. Det er nå øynene må opp. Ikke la de som styrer komme unna med det. Still dem til ansvar. For et utdanningsløp uten kvalifiserte pedagoger blir i beste fall en slags oppbevaring. Det gagner ingen.