Jeg fascineres av hvordan folk oppfører seg på butikken

TØFT VALG: – Hvilken kø skal jeg stille meg i? Valget av kø kan bli skjebnesvangert for resten av ettermiddagen.

Jeg fascineres av hvordan folk oppfører seg på butikken

(Avisa Oslo): Jeg anser meg selv som relativt oppgående, ja til og med sosial kompetent. Som de fleste andre vet jeg stort sett hvordan omgivelsene forventer at jeg skal oppføre meg i gitte situasjoner. Likevel kjenner jeg usikkerhetens klamme grep når jeg går inn i matbutikken.

Titt og ofte har jeg blitt stående omringet av drueklaser, brokkoli og bananer og måpe mens jeg fascineres av hvordan enkelte mennesker oppfører seg. Som om det pågår et slags uoffisielt norgesmesterskap i «raskeste kunde» kaver de mellom overfylte reoler og nærmest river med seg varer til dagens middag. Det kan minne om en løve som kaster seg grotesk over byttet sitt.

Så er det bare å sette retning mot den korteste køen, komme seg over mållinjen for å motta gull og entre pallen. At de gidder.

Selv er jeg av typen som rusler inn i butikken med godt mot og litt dårlig tid. Jeg utstyrer meg ikke med verken handlevogn eller kurv. Jeg befinner meg i fornektelsesmodus: «Nei, jeg skal ikke ha noe annet enn en pakke knekkebrød og noen epler».

Der fremme har køen hopet seg opp

Etter hvert har jeg skjønt at det kan være lurt med vogn eller kurv allerede fra start. Kanskje til og med en plan for handleturen. Fram til nå har jeg båret handlelisten i hodet med stolthet, og mens jeg manøvrerer meg innover i butikken dukker det opp varer jeg trenger til middagsoppskrifter jeg har registeret i halvsøvne på Instagram: Var det fetaost det skulle være i den pastaretten eller var det parmesan? Og den turdagen på onsdag, skulle barna ha med grillpølser og var det lov med sjokolade?

Varene hoper seg opp og turen tar litt lengre tid enn de tilmålte fem minuttene. De opprinnelige to varene har vokst voldsomt på ferden mellom frysedisker, kjøleskap og reoler og den rå muskelkraften fra mine to hender holder ikke lenger.

Til stor underholdning for andre mister jeg deler av varebeholdningen min i gulvet. Det er nå jeg må innse at slaget er tapt og jeg kaver meg fram til en kasse og røsker til meg en handlekurv. Brydd og på alle fire samler jeg raskt sammen de forslåtte varene.

Full av mot er jeg inne i siste etappe. Kassa, endelig. Det er da jeg oppdager der fremme at køene har hopet seg opp. Vil jeg rekke hjem og får laget middag før fotballtreningen og foreldremøtet? Hvilken kø skal jeg stille meg i? Valget av kø kan bli skjebnesvangert for resten av ettermiddagen.

Hun bak meg i køen tar sats

Så åpnes det plutselig en ny kasse, og det er nå det begynner å stokke seg for meg. Er det sosialt akseptert at jeg tar handlekurven og går i retning den nyåpnede kassen, eller skal jeg vente for å se om de foran meg gjør det først? De har jo tross alt stått her lenger.

Jeg bruker et øyeblikk på å vurdere om jeg skal henvende meg til personen foran og si: «De åpner en ny kasse der, skal du gå dit kanskje?» Dette blir jeg stående og fundere på når hun bak meg i køen tar sats og strener bort til den nyåpnede kassen uten kø.

Der røyk den sjansen – neste gang kanskje.

«Hvor skal jeg stille meg nÃ¥?» er et annet spørsmÃ¥l som ofte dukker opp. Dette er et legitimt spørsmÃ¥l nÃ¥r det er to køer foran deg som begge ser ut som et mellomstort 17. mai-tog. Er det da innafor Ã¥ stÃ¥ i midten og utsette Ã¥ ta valget sitt før man ser hvilken kø som rører pÃ¥ seg først?

Jeg har praktisert dette i lang tid, men opplever at det ikke er stuerent. Det er ikke få ganger jeg har irritert på meg de bak meg, faktisk så mye at jeg har fått spørsmål om hvilken kø jeg tilhører. «Godt spørsmål», tenker jeg og stiller meg i den køen jeg antar vil gå raskest.

Virkelig ikke verdens undergang

Heldigvis kan de ikke se at jeg raser inni meg og tenker mitt: «Herregud, get a life». Er det mulig å la noen ta et valg før man lager oppstyr? Det er tross alt ikke en livsviktig avgjørelse vi er midt oppi her. Og det er jo ikke sånn at jeg sinker en allerede treg prosess, jeg bare liker å ha mulighetene mine åpne.

Kanskje vi alle kan gå litt i oss selv og rette et blikk på egen butikkoppførsel? Med det mener jeg at det hadde vært fint om folk forsto at din tid ikke er mer kostbar enn andres, og at det er menneskelig å trenge en hjelpende hånd når man har vært dum nok til å droppe handlekurv.

Og det er virkelig ikke verdens undergang om man stiller seg i den tregeste køen, det er tross alt mennesker der ute som dør hver dag i krig og konflikt.