Another Code: Recollection

Another Code: Recollection

DS og Wii gjorde stor suksess på midten av 2000-tallet, ikke bare takket være Nintendos eviggrønne franchiser og, i førstnevntes tilfelle, en fantastisk katalog som dekket stort sett alle sjangre og til og med noen eksperimentelle prosjekter, men også fordi de traff et viktig mainstream-mål ved å satse på de såkalte “Touch Generations”, spill for alle målgrupper som utnyttet den mer intuitive kontrollen systemene ga for en mer avslappet opplevelse. En av de viktigste eksponentene for denne tilnærmingen var Another Code, som ble utgitt på begge systemene med DS Two Memories i 2005 og Wii R: A Journey Into Lost Memories i 2009.

Another Code: Recollection

Spillene ble skapt av det nå nedlagte studioet CiNG ved å kombinere to sjangre: den svært japanske visuelle romanen og det tradisjonelle pek-og-klikk-eventyret vi er mer vant til i Vesten. Det faktum at de to spillene (igjen, mest førstnevnte) fikk en betydelig kultstatus blant både gamere og nykommere, hadde ikke så mye å gjøre med de spennende plottene eller de forseggjorte gåtene – de var ingen av delene, for å være ærlig. Nøkkelen til suksessen lå først og fremst i tonen, kunsten, den interessante måten de brukte kontroller på, og fremfor alt Ashley Mizuki Robbins.

Another Code: Recollection kommer til Nintendo Switch som en HD-remake/kompilering av de to delene, som både prøver å tilfredsstille gamle fans og kanskje vekke litt interesse blant eventyrelskere av den gamle skolen, slik Famicom Detective Club forsøkte (og mislyktes) for ikke så lenge siden.

Det betyr at du får skarpere, vakrere grafikk og en samlet opplevelse av de to fortellingene, men samtidig mister du de fleste av de originale gåtene eller får dem kraftig modifisert. Dette kan være en nedtur for originalfans, men det gir mening når du tenker på det nye spillets tilnærming. Nintendo Switch er ment å spilles på TV-en eller som en håndholdt enhet, siden den ikke er egnet for to skjermer og heller ikke har mikrofon, for eksempel. Og hva med berørings- og pekerfunksjonene? Vel, det bruker vippesensorene på enheten eller kontrollerne av og til, men av en eller annen grunn ønsket ikke utviklerne å utnytte berøringsskjermen eller markørfunksjonene i maskinvaren.

Another Code: Recollection

Så dette er for det meste bare knapper og spaker, noe som tar bort en god del av “maskinvaremagien” som originalen hadde. Og når det gjelder presentasjon og utforskning, kan de som spilte på Wii, tenke på det som veldig likt det tredjepersonsperspektivet som spillet brukte innendørs, men nå overalt og med full 3D-kamerabevegelse.

Nettopp kamerabevegelsene er et av de største problemene her. Kanskje i et forsøk på å være mer tilgjengelig er den utrolig treg som standard, så treg at vi anbefaler deg å skru opp hastigheten til minst 60 når du starter spillet for første gang. Og selv da føles det en smule tregt… Og det samme kan sies om de trege menyene og spillets ytelse generelt, samt om noen av de dårlige teksturene og geometrien, som helt klart får det til å se ut som et svært lite og begrenset prosjekt.

Tvert imot setter jeg pris på den ekstra teksten og de utvidede samleobjektene, som faktisk utfyller historien på interessante og til og med spennende måter (dere fans vil ikke forvente noen av vendingene der). Og selv om jeg savner noen av gåtene av nostalgiske grunner (la oss innse det: de var ganske enkle uansett), er noen av de nye tilleggene åpenbart friske og til det bedre, og du samler ikke lenger så mange ubrukelige gjenstander.

Bortsett fra det trege kameraet er det et par nye funksjoner som er verdt å nevne: Navigasjonshjelp og puslespilltips. Førstnevnte forteller deg hvor du skal gå eller hva du skal undersøke, mens sistnevnte først gir deg et råd og deretter en mer åpenbar løsning på gåten. Dette er ypperlig for journalister som allerede har spilt originalene og vil gå raskere frem, og for folk som ønsker å bli introdusert til sjangeren på en veldig avslappet måte.

Ellers hever HD-grafikken kunsten og særlig Taisuke Kanasakis karakterdesign, så hvis du som tenåring forelsket deg i 14- og 16 år gamle pikselerte Ashley, kan det skje mer med dagens tenåringer, for hun bærer stort sett hele opplevelsen alene, ettersom andre karakterer, inkludert den elskelige D., ender opp med å bli overfladiske eller uinteressante, til tross for den nevnte tilleggsteksten.

Dette har samme effekt som det hadde for så mange år siden når man sammenligner de to spillene: Det første spillets seks timer føles strammere og bedre pakket enn oppfølgerens tre timer lange hendelser. Historiene er helt greie, og tar for seg typiske troper om å bli voksen, sidetemaer som avhengighet og et mildt sci-fi-mysterium.

Man kan se på Another Code som en slags forløper til stilen Life is Strange gjorde populær for noen år siden, med den langsomme fortellingen, den kontemplative vinklingen, det kunstneriske preget, den elskelige tenåringshovedpersonen og den paranormale vrien i historiene, men når 2000-tallets maskinvaretriks er borte, klarer ikke engang det ekstra stemmeskuespillet (dessverre bare på engelsk eller japansk) å gjøre opplevelsen mer engasjerende for dagens publikum, da alt føles litt for kjedelig, low-fi, forutsigbart og rudimentært.

Som det er nå, vil jeg kun anbefale dette til fans av originalene for nostalgiens og fanservicens skyld, og da med et par forbehold. Hvis du er ute etter langt mer intrikate og engasjerende anime-historier som omhandler sinnet, har du et godt alternativ i de to AI: The Somnium Files -spillene på samme plattform. Når det er sagt, kan jeg ikke annet enn å ønske meg at CiNGs egen Kyle Hyde -saga (Hotel Dusk og Last Window) får Switch HD-behandling, bare med litt mer omsorg og polering.