Rusdebatten fortjener bedre

VANSKELIG: − De færreste som bruker rusmidler og har bekymringer knyttet til det, vet hvem de kan gå til for å snakke om det.

Rusdebatten fortjener bedre

Fredrikke Sofie Frøshaug Poppe er elev i videregående og reagerer på at hver gang skoledebattanter har nevnt ordene joint, cannabis eller rus, så har de fått jubel og applaus fra salen. Også når de sa: «Det skal ikke være et problem å ta seg en joint på fest».

Dette er saken:

Da blinker det røde varsellamper for Poppe. Hun mener slike ytringer ufarliggjør virkningen av «narkotika» og at applausen sier noe om den skremmende utviklingen i ungdommers holdninger.

Det er en drøy påstand og innebærer en uheldig holdning som bidrar til å legitimere den type brudd på ytringsfriheten som Unge Venstre ofte utsettes for når de forsøksvis påtvinges å fjerne valgkampmateriell fra skolestands.

Dette minner til forveksling om den pågående «woke»-debatten der (grovt sett) den ene siden oppfattes som en politisk korrekt, fordømmende kanselleringsgjeng, og den andre som politisk ukorrekte som settes i bås med ekstreme stemmer i offentligheten, men samtidig hylles av overraskende mange.

Poppe gir uttrykk for at hun er livredd. For ubevisst å få i seg «narkotika». For at det skal skje henne noe når hun er russ neste vår. Og fordi «narkotikakulturen» er i en uheldig utvikling.

Så spør hun: «Er det virkelig verdt det? Vil vi leve i et samfunn der vi ikke føler oss trygge?»

Både Unge Venstre, Rød Ungdom, FpU, Grønn Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Unge Høyre og deler av AUF er for legalisering av cannabis. Og ifølge en undersøkelse fra Sentio (2022) er et flertall av de under 30 år for legalisering av cannabis.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Hvordan skal vi få en nyttig og respektfull debatt når de som våger å ta ordet om rus og som ønsker regulering fremfor forbud skal fremstilles som folk med uheldige holdninger og gis skylden for rusutfordringer og for handlinger som å lure rusmidler inn i kroppen på andre?

Det er mindre problematisk å ta seg en joint på fest enn at folk drikker seg fra forstanden. De aller fleste som ytrer seg om rus og om narkotikapolitikken har gode intensjoner og ønsker en heldig utvikling på rusfeltet.

Bruk av ulovlige rusmidler er, som Poppe skriver, ikke avgrenset til noen få tunge miljøer, men ofte del av et vorspiel, en fest og et nachspiel og i andre sosiale lag. Akkurat som med alkohol, fører også denne rusbruken til at noen opplever press og at de ikke blir en del av flokken dersom de ikke deltar.

Både positive og negative erfaringer med rusmiddelbruk, det være seg i private eller i sosiale settinger, er uhyre viktig at unge kan snakke åpent om. Uten å bli utsatt for stigmatisering eller fordømmelse.

Der har vi som samfunn en lang vei å gå. Både i den offentlige samtalen, og i dialogen med ungdom.

Jeg forstår jubelen og applausen som en befriende reaksjon på at noen ungdomspolitikere tør å stå opp mot den fordømmende holdningen som råder på dette feltet. Samtidig er det lett å klappe og juble i flokk under et arrangement, men vanskelig å oppnå en konstruktiv dialog om rus og rusutfordringer for de samme personene.

På Verdens overdosedag 31. august i fjor, ble jeg via omveier invitert til to videregående skoler i Sogn og Fjordane.

På begge skolene ble jeg ved ankomst trukket inn til skoleledelsen, som påla meg å unngå å snakke om forrige regjerings foreslåtte rusreform og om legalisering. Det var dypt frustrerende, og jeg tok til motmæle.

Jeg og mine kolleger ble også forsøkt stanset midt under vårt foredrag, fordi en lærer syntes det vi sa var for utfordrende. Heldigvis tok hele salen til motmæle og læreren satte seg motvillig ned igjen og lot oss fortsette.

Den siste tiden har jeg også fått vite at sosialarbeidere som jobber opp mot ungdomsmiljøer med rusutfordringer, må holde tilbake informasjon overfor skolene.

For hvis skolene får vite om elever som bruker andre rusmidler enn alkohol, så kommer eleven til å bli utvist. Uavhengig av om rusmiddelbruken foregår på fritiden.

Den rådende holdningen går ikke bare utover muligheten for konstruktivt samarbeid overfor unge som virkelig trenger det, men når ungdom med rusutfordringer blir kastet ut fra skolen så står de igjen med sine rusutfordringer, altfor mye fritid og dårlige fremtidsutsikter.

Det er oppskriften på katastrofe.

Som med alkohol, er det slik at de aller færreste som bruker cannabis får problemer med det. Men de som er i risiko for å utvikle problemer må kunne ha anledning til å være åpne både overfor lærere, helsesøster, medelever og andre slik at man raskt kan komme i posisjon til å være en positiv ressurs og bidra til å hindre at det utvikler seg negativt.

I dag er det slik at de færreste som bruker rusmidler og har bekymringer knyttet til det, vet hvem de kan gå til for å snakke om det uten å bli møtt med skuffelse, fordømmelse, sanksjoner og straff.

De fortjener bedre.