Putins forbilde er en verre massemorder enn Hitler

Putins forbilde er en verre massemorder enn Hitler

Vladimir Putin holder gjerne lange utredninger om de tyske nazistenes massemord på sovjetiske statsborgere, men nevner aldri at hans eget forbilde drepte langt flere sovjetborgere enn Adolf Hitler.

Josef Stalin overtok i 1922 kontrollen over kommunistpartiet og gradvis den sovjetiske staten. Vladimir Lenin og hans bolsjeviker hadde fem år tidligere fjernet monarkiet, drept tsarfamilien og kastet det enorme riket ut i en langvarig borgerkrig – mot ulike etniske grupper. Bønder, adel og andre privilegerte var selvsagte motstandere i det som angivelig skulle bli til et arbeiderparadis på jorden.

Lenin var et grusomt overhode, som ikke gikk av veien for å beslaglegge alle næringsmidler produsert i Ukraina, slik at et par millioner rett og slett sultet i hjel. Det var viktigere at kjøttet kom fram til arbeiderne i de russiske industribyene – de som var i ferd med å legge grunnlaget for en moderne fremtidsstat – enn at bakstreverske bønder i en sovjetrepublikk selv skulle få fø familiene sine. (Noen hundretusen ukrainere ble reddet av Fridtjof Nansens aksjon.)

Sultet til døde

Som den amerikanske historikeren Timothy Snyder påpeker i boken «Dødsmarkene. Europa mellom Hitler og Stalin», hadde det sin indre logikk, når Stalin på begynnelsen av 30-tallet inndro hele kornhøsten og alt såkornet fra Ukraina.

I 1932 ble avlingen derfor katastrofal liten, og Stalin ga øyeblikkelig bøndene skylden. Nå ble de utropt til statsfiender og utsatt for voldsomme represalier. Konsekvensene kostet – under det ukrainerne kaller «Holodomor» («å sulte til døde») – minst tre millioner liv.

OVERLEVDE: Amerikanske soldater fant mange de overlevende fangene i konsentrasjonsleiren Dachau halvdøde av sult. Foto: Privat

Den store terroren

Men med Josef Stalin (1879–1953) ved roret, ble det skikkelig fart på terroren mot egen befolkning. Han gikk hurtig i gang med å få bygd opp leirer til oppbevaring og utnyttelse av millioner med folk som av en eller grunn ble beskyldt for å ha sviktet.

I 1937 og 1938 ble hundretusener stilt for retten, hvor de gjerne ble dødsdømt under skinnprosesser, der mange sågar tilsto helt åpenbart konstruerte beskyldninger. «Den store terroren» – som epoken fortsatt kalles – gikk også hardt ut over de store gruppene med utenlandske kommunister som hadde slått seg ned i Sovjet. Polakker, belarusere og ukrainere skal ha vært spesielt utsatt for forfølgelsene.

Hvis de ikke ble henrettet – slik tilfellet var med utallige offiserer og høyere embetsmenn – havnet de uheldige gjerne i en av de sibirske leirene, der millioner måtte tilbringe årevis under katastrofale betingelser, preget av mangel på mat og medisinsk hjelp i kombinasjon med hardt slavearbeid og grov vold.

Ekstrem paranoid

Å falle i unåde hos diktatoren kunne skyldes ren uflaks. Stalin var nemlig kjent som en ekstremt paranoid mann. Hvis han fikk mistanke om at grupper eller enkeltpersoner egentlig var motstandere, så fikk det gjerne katastrofale følger i forhold til dødsstraff eller årtier i en leir av den typen som ble siste stasjon i Aleksej Navalnyjs fengselskarriere – brutalitet, fornedrelser og fryktelige klimaforhold.

I Tyskland tok nazistene i bruk de samme metodene umiddelbart etter at Adolf Hitler den 30. januar 1933 kom til makten. Det ble hurtig bygd konsentrasjonsleirer over hele landet, der kommunister, sosialdemokrater, homser, «asosiale» og «vaneforbrytere» ble sperret inne under ubeskrivelige forhold.

KONSENTRASJONSLEIR: De karakteristiske vakttårnene i Stutthof. Foto: Asbjørn Svarstad

Etter angrepet i 1939 på Polen, ble de tyske konsentrasjonsleirene fylt opp med prominente polakker – folk som måtte regnes som potensielle ledere for opprør mot okkupasjonsmakten. Mange av dem mistet livet som følge av vakters voldsbruk – eller fordi de rett og slett ble henrettet.

FANGER: Tyske kommunister og sosialdemokrater var blant de første som nazistene sperrete inne i konsentrasjonsleirer. Her fanger som i 1936 må bygge opp Sachsenhausen nord for Berlin. Bildet ble etter Murens fall funnet i kommandantens private fotoalbum, som ble funnet i et sovjetisk arkiv. Foto: Arkiv

Grusomme leirer

Etter at krigen mellom Tyskland og Sovjet brøt løs i 1941, ble seks millioner sovjetiske krigsfanger sperret inn i provisoriske leirer, der halvparten i løpet av få måneder sultet i hjel – slik Hitler og hans nærmeste hadde planlagt. På denne måten ble de både kvitt politiske dødsfiender og mennesker av «mindreverdige» raser.

Samtidig drev SS og Ordenspolitiet med jakt på jøder, som ble massakrert i millioner, før gassing ble innført som drapsmetode. Men også i industrielle mordfabrikker som Auschwitz var sult og vold dødsårsak for hundretusener.

I Stalins rike ble det ikke benyttet gassing som avlivningsmetode. Men også der forsvant polakker, baltere, ukrainere og belarusere til grusomme leirer, der de ble tvunget til å slave i gruver eller jobbe i tungindustrien under betingelser som gjorde at de døde som fluer. Etter hvert som krigen gikk dårligere for Hitler, ble slike leirer også fylt opp av millioner med tyske krigsfanger.

Stalins død

Bare i Leningrad døde en million russiske sivilister som følge av sult og sykdom under den årelange beleiringen som tyskerne sto for. Dødsratene i både tyske og sovjetiske leirer var enorme i løpet av krigens siste år.

Men i Sovjet fortsatte systemet å virke som før. Millioner – også tyske krigsfanger – ble i årevis holdt under katastrofale forhold. Det groteske systemet ble først bremset etter Stalins død i 1953.

Reddet nasjonen

Ironisk nok sto despotens liv ikke til å redde – fordi han selv hadde konstruert en konspirasjonsteori om at alle jødiske leger i landet var gått sammen om et komplott for å myrde ham. Altså ble de alle sammen arrestert og sperret inne, slik at det ikke var fagfolk tilgjengelig for å behandle Stalin da han fikk en hjerneblødning.

Det skulle gå flere år før noen i den sovjetiske ledelsen våget å kritisere Stalins umenneskelige metoder og en politikk som gjennom 25 års styre kostet ufattelig mange liv. For i flesteparten av sovjetborgernes øyne, var Josef Stalin fortsatt mannen som hadde reddet nasjonen gjennom alvorlige kriser – men først og fremst til seier over det nazityske forsøket på å underlegge seg fedrelandet deres. Og det i et land hvor godt som hver eneste familie også mistet medlemmer ved fronten.

Tyske mordplaner

Da Hitler hadde tapt krigen og hans planer for et okkupert Øst-Europa kom på bordet, ble det klart hvilke vanvittige planer nazitoppene hadde lagt. Tyske bønder skulle innta de besatte landbruksområdene og stå for produksjonen av mat til det tyske riket.

De trengte imidlertid ikke så mange lokale grovarbeidere, så «Generalplan øst» handlet om nødvendigheten av å kvitte seg med 30 millioner mennesker. Det sto svart på hvitt at polske og sovjetiske «undermennesker» rett og slett skulle sultes i hjel.

Historikerne i våre dager går ut fra at det samlede antallet østeuropeiske ofre for de tyske massemordene ligger på mellom 17 og 21 millioner i løpet av den tiden Hitler var tysk enehersker – før han ble stoppet av Josef Stalin.

Putins forbilde

Den amerikanske professoren Rudolph J. Rummel (1932–2014) samlet informasjoner til en oversikt over hvor mange sivilister som i det forrige århundre egentlig falt som offer for sin egen regjering – eller ble myrdet av en okkupasjonsmakt. Til tross for beskyldninger om overdrivelse, regnes amerikanerens tall fortsatt for realistiske.

Han konkluderer med at Josef Stalin hadde 62 millioner liv på samvittigheten – altså tre ganger så mange som Hitler og med en vesentlig høyere prosentdel av egne borgere. Diktatoren omga seg med en hittil uovertruffen personkult og samlet godt som all makt i egne hender.

Den mannen er en av Vladimir Putins største forbilder.