Madison VR

Madison VR

Bekjennelsen jeg må komme med her med en gang er ganske enkel; jeg er en skikkelig pyse når det kommer til skrekk. Men samtidig er det et komplisert forhold, for jeg kan spille en del spill med disse elementene uten store problemer, men når det kommer til film, skal det mye til for at jeg ser en skrekkfilm alene. Med selskap går det greit. Alene, det skjer liksom ikke i det hele tatt. Så fordi VR gir den ekstra innlevelsen og dimensjonen, visste jeg på forhånd at Madison ville bli vanskelig å se. Men siden jeg er den i redaksjonen som har som jobb å anmelde de få PSVR2-titlene som dukker opp, er det ikke så mye annet å gjøre.

Det er nesten to år siden Madison ble utgitt. Dette er en ren VR-versjon av den samme opplevelsen. Det starter, og fortsetter, akkurat som det gjorde da; du våkner opp med blodige hender og vet ikke helt hvem du er, hva du skal gjøre eller hva som skjer. Det banker på en dør, det ropes fryktelige ting, og så begynner den mildt sagt merkelige flukten fra et hus av det skumlere slaget.

Spillet fokuserer hovedsakelig på gåter og atmosfære. Når det gjelder det første, er den store spillmekanikken et polaroidkamera som du finner tidlig i spillet. Det brukes flittig, og er også, i sine øyeblikk, noe som gjør at du i det hele tatt kommer deg videre. Introduksjonen går hånd i hånd med hvordan de fleste gåtene du må løse fungerer, der et raskt blunk kan avsløre mer enn du håper, og der bildet må fremkalles ved å riste det, noe som selvfølgelig blir litt ekstra morsomt i VR. I det hele tatt er alle disse bevegelsene og interaksjonene du gjør med hendene noe som viser hvorfor dette formatet er så flott når det bare er interaktivt.

Det er imidlertid to store problemer: For det første er spillet ekstremt følsomt for hvor du står, og det oppstår en del frustrasjon når det kreves presisjon for enkle ting. Jeg forstår at man ønsker å etterligne virkeligheten i stedet for at objekter blir teleportert til hendene dine, men noen ganger føles det virkelig som om du faktisk holder noe, men at det ikke blir plukket opp. Eller at en dør ikke åpnes til tross for at du holder og vrir på håndtaket. Det andre problemet er at når du skal åpne noe, er fysikken helt på tuppa. En enkel skuff kan gå inn og ut, og du må stoppe opp og trekke forsiktig i den med én hånd for å plukke opp noe som ligger inni. Å plukke opp ting og åpne dører er dermed ikke så smidig som det burde være for å unngå å bli irritert til tider. Siden spillet er fullt av slike interaksjoner, blir det en reell ulempe i det lange løp.

Madison VR

Å plukke opp enkle ting for å komme seg videre blir også et ganske kjedelig øyeblikk. Det er nøkler eller andre ting som skal plukkes opp, legges på en begrenset plass rundt det du kan bære med deg, så må du gå til et sted og legge det på riktig sted. Du kunne definitivt ha hoppet over noen trinn her, selv om jeg også forstår at det skal være en spenning i å søke i miljøet. Spillet roter det også litt til med ting som ikke skal løses før senere, så du ser på en måte mange ting, men må returnere når spillet bestemmer seg for at det er på tide å løse dem. Jeg synes det designet er ganske dårlig, og her forekommer det flere ganger. Hvis jeg finner en kodelås eller noe lignende og finner ut hvordan jeg skal løse det, vil jeg kunne gjøre det med en gang og ikke når spillet bestemmer at det er tid for det.

Så, om akkurat det jeg har så store problemer med. Frykt. Ja, dette er virkelig skummelt til tider. Joda, du blir litt herdet etter hvert som spillet skrider frem, men det skremmer fortsatt veldig effektivt på flere måter. Lyd, atmosfære, plutselige ting ut av øyekroken… Det mangler ikke på ting som får deg til å hoppe. Liker du sånt, ja da er det absolutt ingenting å snakke om, for da passer Madison litt ekstra for typen som får et kick av det. Alt føles nærmere, mer håndgripelig og fremfor alt skumlere i VR. Da spillets aller første bevegelse i øyekroken dukket opp, var jeg klar til å slå det av, krympe meg og innrømme at hjertet mitt ikke takler dette.

Når det gjelder VR-biten, er det mye å si for den, bortsett fra den tidligere nevnte flakete kontrollen. Det visuelle gir et utrolig godt inntrykk, hvor spesielt lyskildene skal ha ros. Det er akkurat slike ting jeg alltid gransker nøye når det gjelder det visuelle, og når det kommer til VR, synes jeg nesten det er ekstra viktig. Det er enkelte partier som er litt for mørke, og selv om Sonys VR-hodesett har skarpe linser og høy oppløsning, er det fortsatt litt av den typiske gråaktigheten på objekter lenger unna. Det er imidlertid ikke spesielt ille her, og når det kommer til det visuelle, er dette helt i toppklasse totalt sett. Miljøene er varierte til tross for at du stort sett vandrer gjennom et hus og dets rom, detaljene er mange, og jeg forsto stort sett gjennom hele spilletiden min hvorfor de ønsket å bringe dette spillet til VR, da det virkelig passer godt til formatet. I tillegg er det et lydspor som forsterker stemningen fryktelig effektivt og mange ganger er minst like skummelt som de tingene du ser. Det er mange knirkende og mystiske lyder som skaper en til tider fantastisk atmosfære.

Madison VR

Noen ganger er det en diskusjon om en slags objektivitet rundt spill og det å kunne se hvilke kvaliteter det har selv om man ikke setter pris på det selv. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg tror Madison ikke er noe for meg. For til tross for det litt for sterke skrekknivået, er konseptet med gåter og utforsking av et skummelt hus noe jeg setter pris på. Jeg har gjort det, og hatt det veldig gøy, i flere andre VR-spill som Blindspot, The Room og 7th Guest, og selv det ganske nylig spilte Happy Funland hadde elementer av å være litt skummelt. I dette spillet er det en type skrekk med mye jump scares og rene skremmeeffekter som er hinsides det jeg personlig synes er underholdende.

Spillet baserer seg mye på den typen ting, og jeg setter mer pris på det når det bare er en litt skummel atmosfære i stedet for å måtte sitte på kanten mens jeg spiller. Det er derfor vanskelig for meg å føle at det er morsomt, men jeg kan fortsatt forstå sjarmen, jeg synes bare ikke det er morsomt å oppleve personlig. Men hvis jeg skal se bort fra at jeg er en feiging av rang, er det også visse typer presentasjoner jeg ikke liker. Det er noen elementer som jeg selv synes tar meg bort fra opplevelsen, med rystede scener, litt fomling med det visuelle og andre ting som jeg bare ikke liker. Det er litt som om spillet noen ganger ikke helt tør å satse på en mer effektiv skrekk, men vil slenge litt for mye skrekk i ansiktet på deg for å skape en reaksjon.

Jeg spilte aldri originalen, men det føltes ganske fint å likevel få prøve dette i VR. Det er et format jeg personlig ønsker skal fungere godt og gi fantastisk oppslukende opplevelser. Det er flere øyeblikk da jeg utforsket og løste gåter som jeg virkelig, virkelig liker atmosfæren som Madison gir. Den kryper ofte tett på, under huden, og som nevnt satt jeg på kanten av stolen. Det er noen frustrerende mekanikker, og spillet følger den samme stien gjennom mange rom, men når man får utforske og løse gåter på den måten jeg liker, er det underholdende. For å føle at en slags sammenligning mellom originalen og denne VR-versjonen ville være rettferdig, så jeg på deler av en gjennomspilling av originalen etter å ha spilt den i VR. På denne måten kunne jeg sammenligne visse sekvenser, og det er fascinerende å se hvor godt de har klart å transformere det, og hvor godt mange sekvenser faktisk fungerer i virtuell virkelighet.

Det er definitivt et spill for de som setter mer pris på denne typen skrekk enn jeg gjør, og til slutt sitter jeg igjen og lurer på den endelige dommen. Jeg synes VR-formatet utnyttes veldig godt, det visuelle og atmosfæren er strålende, og skrekken er effektivt gjennomført. Men samtidig trekkes det ned av frustrerende ting i spillet og noe design rundt gåter som ikke fungerer på en tilfredsstillende måte.