Ultros

Ultros

Ultros, som lanseres denne uken på PC og som konsolleksklusivt til PlayStation, er et oppsiktsvekkende indiespill som jeg har hatt et godt øye til siden den første traileren kom i mai i fjor. Spillet, som er utviklet og utgitt av det nystartede svenske studioet Hadoque, har en særegen psykedelisk sci-fi-estetikk som skyldes den anerkjente svenske kunstneren og komponisten Niklas “El Huervo” Åkerblad, som kanskje er mest kjent for sitt arbeid med Hotline Miami -serien.

Reisen din starter etter at skipet ditt krasjer i en merkelig fremmed verden kjent som The Sarcophagus, som er hjemmet til et eldgammelt demonisk vesen ved navn Ultros. Du blir sittende fast i en tilsynelatende uendelig løkke, med mange ubesvarte spørsmål som plager deg mens du utforsker. Hvorfor er jeg her? Hvorfor sitter jeg fast i en loop? Hva er formålet mitt? Hovedhistorien er innhyllet i mystikk og inneholder flere gjenkjennelige temaer som psykisk sykdom, liv og død og karmiske sykluser.

Ultros

Hvis du har spilt spill som Ori and the Blind Forest og Metroid -serien, vil du føle deg hjemme i Ultros. Her skal du plattformere deg gjennom et vidstrakt kart som er delt inn i flere ulike soner, og du må finne visse power-ups for å åpne nye områder. Underveis er det mange hemmeligheter gjemt for nysgjerrige utforskere og utfordrende sjefer du må overvinne ved hjelp av spillets smarte kampsystem.

Apropos kamp, handlingen i Ultros er fartsfylt, og du må reagere raskt på fiendens telegraferte angrep for å få overtaket. Du kan bruke et tungt angrep for å bryte motstanderens forsvarsverk, kjede sammen standardangrep for å gjøre skade, eller unnvike på riktig tidspunkt for å levere en straffende kontring. Kampene er enkle å forstå, og de føles utrolig flytende, noe som betyr at hver eneste skade jeg ble påført, føltes som om det var min feil.

Et ekstra taktisk lag i kampene er spillets ferdighetstre som heter The Cortex. Her låser du opp nye evner som gjør det lettere å kjempe og forflytte seg, for eksempel en tredje ødeleggende kombo og muligheten til å hoppe utfor vegger. For å låse opp disse evnene må du spise mat som enten kan dyrkes ved å så frø eller høstes ved å slå fiender i stykker. For å få de beste dråpene fra fiendene må du blande angrepskombinasjonene dine, noe som gir deg ekstra motivasjon til ikke bare å trykke på firkantknappen og håpe på det beste.

Ultros

I motsetning til tradisjonelle Metroidvanias har Ultros roguelike-elementer. Hver gang du låser opp en ny evne som gjør at du kan krysse kartet på nye måter, blir du sendt i en tidlig grav og må finne igjen våpenet og alle kreftene dine. Det er irriterende å måtte gå tilbake i tid, men Ultros sparer deg for noe av smerten. Du kan huske noen av ferdighetene du har låst opp på ferdighetstreet ved hjelp av spesielle gjenstander, og du kan også plante frø for å endre verden rundt deg og lage snarveier for fremtidige runder.

Den ville, psykedeliske grafikken gir et dristig førsteinntrykk, men jeg føler at den er litt av et tveegget sverd. Ser vi på det positive, lykkes de med å gi Ultros en egen identitet, og det føles som om du spiller i en Adult Swim tegneserie. Eksplosjonen av farger kan imidlertid virke hodepinefremkallende, og jeg klarte ikke å spille gjennom hele spillet uten å dykke inn i alternativmenyen og skru ned intensiteten på paletten.

Et annet aspekt som jeg opplevde som splittende, er utforskningen. Som jeg var inne på tidligere, har spillet et vidstrakt kart, og jeg syntes hvert sted var visuelt særegent, med sin egen sjarm og karakter. Jeg skulle imidlertid ønske at det fantes et minimap på skjermen, da jeg ofte gikk meg vill og måtte sette spillet på pause for å finne ut hvor jeg skulle gå videre. Kartet er heldigvis godt designet, og det er lett å følge den tiltenkte veien basert på evnene du har, men jeg følte meg tatt ut av øyeblikket hver gang jeg måtte åpne menyen.

Med sin levende grafikk og sine looping roguelike-elementer er Ultros et Metroidvania som tør å være annerledes, og bare for det fortjener det min respekt. Det lykkes kanskje ikke med alt det prøver å oppnå, men jeg synes likevel det er et engasjerende høydepunkt i det som ellers er en tørr periode for spennende utgivelser. Hvis du er fan av titler som Metroid Fusion og Ori and the Blind Forest, vil jeg oppfordre deg til å ta en titt på dette spillet, men sørg for å skru ned de intense fargene før du setter i gang.