ER DET SÅ ENKELT som at hvis man ikke velger bort israelske produkter, så betyr det at man ikke bryr seg?
Nå skal de virkelig få merke det – jeg har sluttet å drikke israelsk vin
(Avisa Nordland): Må ærlig innrømme at jeg kun hadde støtt på libanesisk vin på min polvandring tidligere, men nå som jeg er klar over at det også produseres av okkupasjonsmakten i Midtøsten, skal du se at jeg slutter å kjøpe.
Sånn sett var det hardere i 1996, da franskmennene drev og prøvesprengte atombomber ved Mururoa, og vi måtte boikotte fransk vin. Nå varte engasjementet bare et par måneder, så det bidro i hovedsak til at jeg oppdaget noen spanske merker, men likevel. President Jacques Chirac ville nok uansett tenke seg nok om to ganger før han prøvde seg på noe sånt igjen.
Historien gjentok seg for så vidt på 2000-tallet, da amerikanerne gjennomførte en nasjonalistisk boikott av fransk vin, i kjølvannet av franskmennenes motstand mot krigen i Irak. Altså, denne kom som følge av manglende støtte til en krig USA hadde fingert beviser for å få støtte til. Boikotten kostet til slutt franskmennene 760 millioner kroner, men endret for så vidt ikke på noen ting. Men kanskje den fikk noen amerikanere til å føle seg bedre. «Her har dere, for ikke å støtte oss når vi okkuperer et land for å sikre oss oljeressurser». Fysjom!
Jeg sluttet å kjøpe Jaffa-appelsiner for mange tiår siden, så jeg har bidratt litt i Midtøsten-konflikten, men kanskje ikke nok til at jeg har god samvittighet. Skal vi være fullstendig ærlige, er det dypest sett den gode samvittigheten det handler om.
Spørsmålet burde være hva man ønsker å oppnå. Et personlig engasjement à la det, har omtrent samme effekt som en button med påskriften: «Fuck Putin». Den får ikke Russland til å trekke seg ut av Ukraina.
Påvirkningen overfor dem man protestere mot er null, og da blir den eneste bonusen man sitter igjen med, ens egen selvtilfredshet. Er hovedgrunnen til at vi ivrer etter å markere standpunktet dette, bør man heller la være.
Det er ikke det samme som å si at ingenting nytter. Gi penger til hjelp i Gaza, vift med palestinske flagg under Melodi Grand Prix og foreslå resolusjoner, men skal man først foreta en boikott, bør det foregå i statlig regi – eller i det minste omfatte mer enn produktene det er bekvemt å droppe.
En lignende diskusjon virvlet opp i forbindelse med fotball-VM i Qatar. Her hadde Norge nettopp deltatt i store mesterskap i Kina og Russland, men når det kom til Qatar, var det selvsagt at man burde boikotte.
Et udemokratisk, kvinneundertrykkende, apartheid-samfunn som fengsler folk i sju år for homofili, er ille nok. I tillegg døde 6.500 under byggingen av mesterskapet – som følge av dårlige arbeidskår. «What’s not to dislike?»
Jeg boikottet imidlertid ikke. Poenget var bare at hvis man mener at Qatar behandler folk dårlig, burde henrettelser av 8.000 mennesker årlig (Amnestys beregninger) få en til å sperre opp øynene. Det har foregått i kinesisk regi, uten store protester fra Norge.
Hvis man føyer til folkemord, fengsling av de fleste opposisjonelle og plassering av rundt én million muslimske uigurer i interneringsleirer – rett og slett på grunn av sin tro – skjønner man at Kina ikke var noe bedre enn Qatar. I stedet ble de en nasjon norske myndigheter drev storstilt hjelpearbeid for å gjøre til en av verdens beste langrennsnasjoner.
Faktisk har man gått til store skritt for å unngå å si noe om Kina. Erna Solberg var «opptatt», slik at hun ikke fikk sagt noe i forbindelse med at nobelprisvinner Liu Xiaobo døde i 2017, men arrangerte pressekonferanse da favorittartisten Prince døde og Joshua French ble satt fri.
Redselen for at man skulle gjøre noe som utløste en reaksjon som rammet lakseeksporten, trumfet behovet for å si fra. Da er det lettere å reagere når noen vi knapt har noe handel med gjør menneskelige overgrep, eller når det er snakk om et produkt som er uvesentlig for oss.
Og hvorfor deltok Norge forresten i Sotsji i 2014, parallelt med at russerne annekterte Krim-halvøya? At de forgifter opposisjonspolitikere, for så å putte dem i fengsel uten grunn, eller at de systematisk forsøker å påvirke demokratiske valg i andre land med hacking og løgnpropaganda, viser at de ikke har endret stilen nevneverdig siden den tid. Og da har vi ikke engang nevnt okkupasjonen i Ukraina.
Dette er ikke forsøk på «what-about-isme» fra min side, det er bare en oppfordring til nøyere gjennomgang av motivene for at man aksjonerer. Hvorfor var det akkurat Qatar som skulle boikottes? Hvorfor er det uvesentlige produkter som israelsk vin man ikke skal kjøpe? Og hvilken effekt hadde det uansett om man så eller ikke så at Messi og gutta vant?
På herresiden har Norge bare to ganger klart å kvalifisere seg til VM, så det frembrakte nok krusninger i munnvikene at en norsk klubb viste seg å være den første i verden til å fremme tanken om boikott av Qatar-VM. Tromsø IL, som ledet an, ble etterfulgt av en rekke andre.
Tidligere Glimt-spiller, Tom Høgli, som da jobbet i TIL, gikk i spissen for boikotten, og fulgte opp med å lage QR-drakter i samarbeid med Amnesty International, for å belyse problemene med sportsvasking. Tiltaket fikk massiv dekning internasjonalt – fra Washington Post og The Guardian til Süddeutsche Zeitung og Associated Press. Ikke bare fikk det satt lys på situasjonen – det var norsk fotball som sørget for lyset.
Fra offisielt hold var Norge imidlertid ikke alltid like progressive. Redselen for å ødelegge stemninga foran et mesterskap, preget NFFs tilnærming. Den nyvalgte NFF-presidenten, Lise Klaveness, turte imidlertid å ta bladet fra munnen på FIFA-kongressen 31. mars 2022: «Våre medlemmer krever forandring, de stiller spørsmål ved etikken og åpenheten. De organiserer seg nå for å bli hørt. Vi må lytte. Vi kan ikke ignorere deres rop om forandring».
Ingen merket at du valgte å se på andre TV-kanaler enn de som viste mesterskapet, men en slik offentlig protest hadde en stor effekt.
Men la oss gå tilbake til utgangspunktet: er det så enkelt som at hvis man ikke automatisk velger bort israelske produkter, så er det jevngodt med at man ikke bryr seg? Og hvis man først skal reagere med boikott, er det ikke på sin plass at man gjør det også når andre begår urett?
Konsekvensene av prinsippfasthet er en hel del hardere å svelge enn man liker. Spørsmålet om hvor grensa bør settes, er heller ikke så opplagt som man først tenker. Burde for eksempel en urettmessig gjengjeldelsesaksjon fra USA i Jemen – som koster sivile menneskeliv – være noe man burde reagert lignende på? Man ville da ha ropt over seg, om det var Jemen som hadde gjort det samme i USA.
Hvor mange drepte sivile må til for å utløse boikott? Og hva blir reaksjonen neste gang amerikanerne foretar en tilsvarende handling som da de okkuperte Irak?
Én fordel ville det i det minste være – det er flust av muligheter når det gjelder produkter man kan boikotte, ikke bare vin og appelsiner.
News Related-
Aps energitalsperson vil ikke avvise kabelkutt
-
Omvalg i Østfold: - Følger spent med
-
New Zealands nye statsminister tatt i ed
-
Ekspert med klar beskjed om ten Hag: – De kan ikke røre ham
-
Se 10 sannheter om skytten
-
Nøkkelpunkter for Norge før håndball-VM: Bare senkamper, storseirer på gang og kan bli 24. finalen
-
To av tre evakuerte fra Gaza har ikke bolig i Norge
-
Svakt ned på Oslo Børs
-
Mann tiltalt for drap med sverd i Trondheim
-
Lyn sjokkerte Hødd – sikret drømmeutgangspunkt i OBOS-kvalik
-
Rykter: Silver Surfer kan bli spilt av Anya Taylor-Joy i Marvels Fantastic Four-film
-
Salah avslører avhengighet. Får svar fra Carlsen
-
Haalands sjef hyller avdød legende: – Introduserte ting ingen hadde sett før
-
Ukraina-topp om Russlands støttespillere: – Ondskapens akse